Det var en gang en ulv som hadde spist søtsaker hele sitt liv. Han hadde spist karameller, slikkepinner, sjokolade, sukkerspinn og seigmenn fra morgen til kveld hver eneste dag siden han var så liten som en tennisball. Alle sorter søtsaker hadde han spist, bortsett fra én ting - nemlig søte barn.
Ulven lusket omkring i skogkanten mens han speidet og snuste etter søte barn.
Han lurte på hvordan søte barn smakte. "Kanskje de er fulle av sukker," tenkte han og slikket seg rundt munnen. "Eller kanskje de smaker som sukkertopper, mmm." Han siklet ved tanken. "Kanskje de er fylt med marsipan og trukket i karamell, eller kanskje de smaker som bamsemums." Han ble så godtesulten av å gå sånn og drømme at spyttet rant ut av ulvekjeften. Da var det at han endelig fikk teften av noen søte barn.
Der på åskanten fikk han øye på en liten gutt og en liten jente som var ute og plukket blåbær. "Nå løper jeg bort og spiser dem opp," tenkte ulven og slikket seg om munnen. Med et byks la han på sprang for å spise de søte barna. "Dette skal bli noe annet enn de evinnelige sjokoladene og dropsene og saftposene," tenkte han.
Da gutten og jenta fikk øye på ulven ble de redde og begynte å løpe. De ropte på hjelp, men ingen hørte dem. Snart kunne barna høre ulven pese rett bak ryggen deres. "Nå har jeg dere søte barn, endelig skal jeg sette tennene mine i dere og kjenne hva dere er laget av." Dermed gjorde ulven et stort byks fremover og fanget begge de søte barna.
Ulven var så sulten på godteri at han ikke kunne vente et øyeblikk engang. Han åpnet munnen sin så høyt han bare kunne for å ta en stor jafs av de søte barna. Det var en skrekkelig stor munn som åpnet seg over den lille gutten og den lille jenta. De lå vettskremte under ulvepotene og tenkte at nå blir de spist opp begge to.
Så bet ulven alt den kunne.
Men da ulven bet de søte barna for å spise dem falt alle tennene ut av ulvemunnen. Han hadde så dårlige og råtne tenner etter all sjokoladespisingen at de drysset ut av munnen hans. Ulven holdt en pote foran den tannløse ulvemunnen sin og så fortvilet ned på de svarte tennene som lå i gresset under ham.
Han brød seg ikke om at barna kom seg løs. "Bare gå dere," sa ulven. "Nå får jeg aldri kjenne hvordan søte barn smaker." Så begynte ulven å gråte.
Gutten og jenta syntes nesten synd på ulven der han satt og gråt over de råtne tennene sine. Men så kom de til å tenke på at ulven jo holdt på å spise dem opp, og det hadde han sikkert gjort hvis ikke tennene hans hadde falt ut.
Gutten og jenta løp lykkelige hjem, glade for at ulven aldri hadde pusset tennene sine. Og ulven kunne heretter bare spise grøt og suppe.
© Martin Nygaard