I en landsby i en dyp skog ble det borte et barn. Alle i landsbyen begynte å lete etter barnet. Men da de fikk se noen fryktelig store fotavtrykk ble de så redde at de ikke turde å lete lenger. Selv foreldrene pilte tilbake til huset sitt og låste døren.
Neste natt ble det borte enda et barn. Hver morgen når barna møttes i barnehaven var det noen som manglet. Barna var fryktelig triste og veldig redde. Alle tenkte at det kanskje var deres tur til å bli borte neste natt. De var sikre på at det var et troll som spiste barna, og når de først var spist var det ingen vei tilbake.
I landsbyen bodde også Storesøster og Lillebror. De gikk i barnehaven sammen med de andre barna. Men ettersom trollet spiste flere og flere barn, var det til slutt bare Storesøster og Lillebror igjen. De lurte på hvorfor trollet ikke hadde spist dem og var fryktelig redde, for til natten ville sikkert trollet komme.
Den natten kom en hyggelig gutt og banket på vinduet hos dem. "Hei, hei," sa gutten og smilte vennlig. "Vil dere ikke bli med meg ut og leke?" Storesøster og Lillebror gikk bort til vinduet. "Se, jeg kan fly," sa gutten og tok en flyvetur ute i hagen. "Bli med meg, så skal jeg lære dere å fly."
Storesøster og Lillebror ville gjerne bli med og fly. De klatret ut av vinduet sitt og tok hånden til den hyggelige gutten. De fløy opp i luften sammen og svevet over skogen. Men da de var kommet til en stor hule forvandlet gutten seg til et stort og fælt troll.
Barna ble fryktelig redde og ropte på hjelp. Men da smilte trollet ondskapsfullt: "Nå spiser jeg dere akkurat som jeg har spist de andre barna," og så puttet trollet begge barna i den kjempestore kjeften sin og svelget dem ned.
Storesøster og Lillebror skle ned gjennom halsen. Det var sleipt og glatt og varmt og så dumpet de ned i trollets mage: "AU," var det en som sa. "Hvem er det som kommer?" spurte en annen. Det var helt mørkt, men Storesøster kunne høre at det var noen av de andre barna som snakket. "Er dere her alle sammen?" spurte hun. "Jada, her er vi," sa barna i kor.
Barna satt i ring og holdt hverandre i hendene for ikke å skli ned i kanalen som maten skal gå igjennom for å bli til bæsj. Den kanalen heter tarmen - og den som snubler ned der er fortapt. "Holder alle seg godt fast?" spurte Storesøster. "Ja, det gjør vi," sa barna. "Det var bra," sa Storesøster. "For jeg har nemlig en plan. Vi skal lure trollet." Det ble barna glade for å høre.
"Hvordan da?" spurte barna. "Jo, høre her," sa Storesøster. "Vi må rope på trollet alle sammen og så skal vi få trollet til å tro at det er maven hans som roper på ham. Når jeg sier "ROP" skal dere alle rope: "HEI DU TROLL, DETTE ER MAVEN DIN."
Storesøster sa: "ROP." Og så ropte barna så høyt at trollet hørte det. Han bøyde seg ned og kikket på maven sin. "Hm?" sa trollet for seg selv. "Roper maven min på meg?" Storesøster hvisket til barna. "Nå må vi si 'JA.'" Alle barna ropte "JA, DETTE ER MAVEN DIN." "Åja," sa trollet forundret. "Hva vil du da?"
"DU MÅ ÅPNE MAVEN," ropte barna. Men da gryntet trollet og ristet på seg. "JO," ropte barna. "MAVEN VIL HA MERE MAT. ÅPNE OPP MAVEN DIN SÅ KAN DU FÅ PLASS TIL ALT DET DU IKKE GREIER Å SVELGE." Trollet kikket på maven sin: "Men er du ikke fornøyd med alle de barna jeg har spist da?" "MEN DE ER FOR SMÅ," ropte barna fra maven. "DU MÅ SPISE DE VOKSNE OGSÅ." "Ja men jeg kan ikke svelge de voksne. De er for store," sa trollet. "DET ER DERFOR DU SKAL ÅPNE MAVEN," ropte barna.
"Vel, vel," tenkte trollet. "Det er jo like mange voksne som det er barn og siden det er min egen mave som roper etter mer så kan jeg vel gjøre det." Dermed hentet trollet en saks og klippet et svært hull i maven sin.
Barna var ikke sene om å flykte. Det ene barnet etter det andre sprang ut av hullet og pilte vekk. Trollet satt på bakken og så på ungene. "Hei dere," sa trollet. "Dette hullet er ikke for at dere skal løpe ut - det er for at de voksne skal komme inn."
Men før trollet fikk gjort noe med det, var alle barna ute. Til slutt var det bare Storesøster igjen. Hun snudde seg mot trollet og sa: "Når mye vil ha mer, så går det alltid galt. Og med et slikt hull i maven blir ikke denne dagen lang." Da skjønte trollet at barna hadde lurt ham. Han skulle til å slå Storesøster paddeflat, men da falt han død om på bakken.
Da de voksne fikk se barna deres komme tilbake kunne de ikke tro sine egne øyne. De sto og klødde seg i håret og kløp seg i armene. Men da de skjønte at det var sant ropte de hurra så høyt de bare kunne og kastet hattene sine opp i luften av glede.

Etterpå holdt de stor fest for barna med kaker og is. På hedersplassen satt Storesøster med krone på hodet fordi hun hadde hatt den fine planen.

 © Martin Nygaard