Det var en gang en mann som aldri hadde pusset tennene sine. Han hadde ikke giddet å pusse dem så de hadde råtnet opp og falt ut av munnen hans en etter en. Til slutt hadde han bare én eneste tann igjen.
Den mannen het Sverre. Da den siste tannen falt ut angret han fryktelig at han ikke hadde passet bedre på tennene sine. Når man ikke har noen tenner i munnen ser det veldig rart ut. Dessuten kan man ikke tygge skikkelig.
Det hadde kanskje ikke gjort så mye om det ikke var for at han hadde forelsket seg i bakerjenta. Sverre ville så gjerne at hun skulle synes at han var pen. Men han visste at uten tenner var han ikke så mye å se på.
Han laget leketenner av appelsinskall og prøvde dem foran speilet, men det ble ikke så pent det heller. Det eneste som kunne nytte var falske tenner. Men hvis han skulle kjøpe seg falske tenner måtte han bruke lykkepengen som han hadde fått av moren sin. Hun hadde sagt at den pengen fikk han bare bruke hvis ikke noe annet kunne gjøre ham lykkelig.
Sverre klemte ekstra hardt rundt lykkepengen sin og tenkte som så: "Hvis pengen kan gi meg tenner og tennene kan gi meg bakerjenta så ville jeg bli lykkelig - og det er jo det lykkepengen er til for." Så bestemte han seg for å gå til tannlegen og kjøpe seg falske tenner.
Sverre gikk inn på tannlegekontoret. "Hallo, hallo - kan jeg kjøpe meg noen falske tenner her?" Tannlegen så på ham og sa: "La meg få kikke i munnen din først." Sverre satte seg i tannlegestolen og gapte opp alt han kunne. "Her var det ikke mye å se," sa tannlegen. "Nei, det er sant," sa Sverre, "jeg har ingen tenner. Alt jeg har er denne pengen." Han viste frem lykkepengen sin til tannlegen. "Kan du sette inn noen tenner i munnen min for den pengen?" Tannlegen klødde seg på haken. "Tja ha, det skulle vel gå an. Men du som har så fint tannkjøtt...Hmmmmm"
Tannlegen kikket inn i munnen hans igjen. "Så fint tannkjøtt kan vi kanskje så litt tannfrø på." Sverre sperret øynene opp. "Men finnes det da? Tannfrø har jeg aldri hørt om før." Tannlegen pekte på lykkepengen som Sverre holdt i hånden sin og sa: "Joda, tannfrø kan du få for akkurat den pengen der."
Sverre reiste seg opp i stolen. "Sier du det, la meg få se på dem." Tannlegen hentet en pose med frø og ga den til Sverre. "Jeg synes det ser ut som en pose vanlige gressfrø," sa Sverre. "Å, nei du," sa tannlegen. "Dette er helt spesielle tannfrø. Hvis du bare legger noen frø på tannkjøttet ditt hver kveld i to uker så vil det vokse ut nye friske tenner, det garanterer jeg."
Sverre stirret på frøposen. Var det bare lureri dette eller var det virkelig tannfrø? Han hadde ikke noe lyst til å bli lurt. Men han hadde veldig lyst på tenner, for da kunne han smile til bakerjenta. "Jeg kjøper tannfrøene," sa Sverre og ga lykkepengen sin til tannlegen.
Da Sverre gikk hjemover med tannfrøposen sin fortalte han alle han møtte om de supre frøene. "Se her, det er tannfrø. Jeg har nemlig så fint tannkjøtt at jeg bare behøver å drysse disse på i to uker så begynner det å vokse nye tenner i munnen min."
Men de han snakket med begynte bare å le: "Ha, ha, ha, du har blitt lurt," sa de. Sverre ble helt rød i ansiktet og lei seg. Han hadde jo tenkt med seg selv at dette kanskje var noe lureri. En venn av ham sa: "Ja det er helt sikkert, jeg har aldri hørt om noe så dumt. Tannfrø! At du gikk på den! At du lot deg lure. Nei nei det er for dumt."
Snart visste alle i hele byen at Sverre hadde kjøpt tannfrø. De kom ut på gaten og flokket seg rundt ham for å få seg en god latter.
Da skjønte Sverre at han hadde dummet seg grundig ut. Han ble så lei seg og flau at han ikke turde å gå til politiet med lureriet. De ville sikkert bare le de også. Så lei seg hadde aldri Sverre vært noen gang. Han som var så forelsket i den tykke deilige bakerjenta. Nå ville han aldri få henne. Dessuten hadde han brukt opp den dyrebare lykkepengen sin også.
Det eneste han nå hadde var en pose med gressfrø. Han slepte seg igjennom byens gater med bøyet hode. Etter ham fulgte en hale med folk som pekte og lo av ham. Da han kom hjem la han seg i sengen, og hadde mest lyst til å bli liggende der for all tid. Nå visste sikkert bakerjenta om tannfrøene hans også. Han var sikker på at hun lo av ham akkurat som alle de andre.
Sverre la posen med frø ved siden av seg på nattbordet, han lukket øynene og så sovnet han. Mens Sverre sov sto halve byen utenfor huset hans og ropte slemme ting som: "Pass på hvor du sår frøene Sverre, så du ikke får tenner i nesa," eller: "Ikke ta for mye på Sverre, ellers får du tenner som en krokodille,"  
Sverre hørte heldigvis ikke noe av alt det ekle de ropte, for han hadde nemlig en spesiell drøm den natten. Han drømte at det kom en engel inn på rommet hans. Englen sa: "Du, jeg skal fortrylle de frøene for deg. Så bare strø de på tannkjøttet ditt du, så får du se hvem som ler sist. Men du må huske å pusse de nye tenne dine hver morgen og hver kveld før du legger deg."
Da Sverre våknet var engelen vekk. Han husket drømmen så klart som om engelen virkelig hadde vært inne på soverommet. Kanskje det var noe i det engelen hadde sagt? Han spratt opp fra sengen, grep frøposen og løp ut på badet. Der åpnet han munnen så høyt han kunne, Så strødde han frøene på tannkjøttet, bet kjevene sammen og la seg igjen. Slik holdt han på i 2 uker. Hver kveld strødde han frøene på. Han sa det ikke til noen og gikk ikke ut av huset sitt en eneste gang.
Etter noen dager glemte folk i byen alt om Sverre og tannfrøene. Folk er sånn, de ler seg fillete av andre og så glemmer de alt sammen etterpå. Men da Sverre våknet opp den siste dagen hadde han munnen full av flotte nye hvite tenner. "Oi, oi, oi, vent til folk får se dette." Sverre sto foran speilet med munnen på vidt gap og rugget på tennene. De satt ordentlig fast. Så var det altså sant som engelen i drømmen hadde lovet.
Sverre løp ned trappen og bort til bakeriet. Det sa "pling" idet han gikk inn døren og der bak disken sto den deilige bakerjenta hans. Han gikk bort til henne mens han kjente hvordan hjertet banket i brystet. Hele tiden passet han på å holde munnen lukket slik at hun ikke skulle få se de nye tennene hans. Da hun kikket bort på ham klarte han nesten ikke å la være å smile, men så sa han med leppene lukket over tennene: "Jeg skulle gjerne hatt en bolle, vær så snill."
Bakerjenta smilte koselig til ham og han syntes til og med at hun rødmet litt. Da hun kom tilbake med en bolle så hun sjenert ned i disken og sa: "Det blir en krone." Sverre så på bakerjenta. Nå var det hun som var sjenert og ikke ham. Han lot leppene gli over de nye tennene. "Jeg har dessverre ikke noen penger, men jeg har tenner," sa Sverre og smilte alt han kunne så de nye tenne blinket i lyset. Bakerjenta ble så overrasket at hun smilte hun også. "Jøss, så fantastisk fine tenner du har - er det tannfrøene som har grodd?" "Ja visst er det tannfrøene," sa Sverre. "Jeg har ikke penger nå, men tror du jeg kan få bollen likevel?" Jenta smilte og sa at det kunne han. "Jeg kommer tilbake senere," sa Sverre og gikk ut på gaten med bollen i hånden.
Kry som en hane spankulerte han nedover gaten og smilte til alle han så. Folkene i byen ble helt forundret da de fikk se tennene hans. Først, da de så ham på lang avstand, stoppet de og pekte og lo: "Se der kommer Sverre som var så dum at han kjøpte tannfrø av tannlegen." Men da han kom nærmere og de fikk se de flotte hvite tennene hans, stoppet latteren og hånden som pekte sank ned og det ble hvisket: "Jøss, han har jo fått tenner, se på de hvite flotte tennene hans, sånne vil jeg også ha." De så måpende på ham mens Sverre bukket høflig til dem, gliste bredt og spankulerte videre med nesa høyt i sky. Slik gikk han gjennom hele byen. Da han var sikker på at alle hadde sett de nye tennene hans, gikk han hjem til seg selv.
Da han var hjemme hadde han spist opp hele bollen sin. Det hadde vært så anstrengende å gå gjennom byen at han la seg i sengen sin og sovnet uten å tenke på å pusse tennene. Men så drømte han igjen om engelen - og engelen var ikke særlig blid. "Det var ikke pent å gå sånn rundt og briske deg med de nye tennene dine, Sverre. Hovmod heter det, og folk som er hovmodige går det ille med. Dessuten glemte du å pusse tennene dine før du la deg."
Da våknet Sverre med et rykk. "Å nei, jeg som har spist en søt bolle også. Han kjente etter med tungen og syntes det var noe som manglet i munnen hans. "Å, nei, å nei, å nei," ropte han og løp ut på badet for å se etter tennene sine, men de var borte alle som en. "At jeg kunne være så dum," tenkte han og kikket bedrøvet ut av vinduet. Da så han at det var kø utenfor tannlegens kontor.
Som en vind løp Sverre ned trappene og ut på gaten. Der sto alle som hadde ertet ham da han kom med frøposen den gangen. Tannlegen smilte fra øre til øre og lommene hans var tunge av lykkepenger.
Sverre styrtet bort til køen og ropte: "Ikke kjøp, ikke kjøp, tannlegen er en svindler. Se på meg - alle tennene er vekk, ikke kjøp, ikke kjøp." Da snudde de seg mot Sverre og så på det tannløse gapet hans. En etter en ble de røde i ansiktene sine og veldig flaue for at også de hadde gått på lureriet med tannfrøene.
"Gi oss lykkepengene tilbake," var det en som ropte. Dermed gikk de sinte menneskene løs på tannlegen og tok lykkepengene sine tilbake og så satte politiet tannlegen i fengsel. Sverre fikk tilbake lykkepengen sin og borgermesteren kom bort til ham og sa: "Tusen takk skal du ha for at du sa ifra om lureriet selv etter at hele byen hadde ledd av deg og vært slemme mot deg."
Sverre visste ikke hva han skulle si. Han holdt godt rundt lykkepengen sin så fortalte han om hvorfor han så gjerne ville ha nye tenner. Han fortalte om bakerjenta han var så forelsket i og om engelen som hadde fortryllet frøene og om bollen han hadde spist uten å pusse tennene.
Da kom bakerjenta bort til ham og klemte ham godt og sa: "Jeg har alltid vært så glad i deg Sverre, og vet du hva? Jeg er like glad i deg uten tenner som med." Alle i hele byen klappet for Sverre og bakerjenta. Ja så koselig var det at selv tannlegen klappet for det forelskede parret.

 © Martin Nygaard