Da Lillebror begynte å miste melketennene sine, la han dem i et glass med vann om kvelden. Dagen etter lå det et kronestykke i glasset isteden for tannen. Da visste Lillebror at tannfeen hadde vært hos ham om natten og hentet tannen hans. Men en ting lurte Lillebror på - hva skal tannfeen med alle melketennene?
For å finne ut det nappet han ut en løs tann, bandt en tynn sytråd rundt den og la den forsiktig oppi tannglasset. Så surret han den andre enden av sytråden til fingeren sin og la seg til å sove.
Mens han sov drømte han om alle de små hvite melketennene. Han drømte at tannfeen strødde tennene ut på himmelen for at de skulle bli til stjerner. Men så ble han vekket av at det nappet i tråden. Lillebror åpnet øynene og reiste seg forsiktig for ikke å skremme tannfeen.
Han gløttet frem fra sengen sin og fikk øye på henne. Hun hadde akkurat fisket opp tannen hans fra vannglasset. Tannfeen så ut som en bitte, bitte liten pike med hvit kjole og vinger på ryggen.
Lillebror så at hun tok frem et stort kronestykke. Da fikk Lillebror se hvordan hun klarte å bære en stor og tung penge. Hun tok nemlig frem en liten tryllestav og drysset tryllepulver på mynten. Da lettet den av seg selv og tannfeen kunne dytte den oppi glasset. For at tannen skulle bli lett drysset hun litt pulver på den også. Litt av pulveret ble liggende på bordet ved siden av tannen.
Tannfeen gjorde seg klar til å fly. Hun holdt Lillebrors tann mellom de små hendene sine og fløy ut av rommet. For at ikke tannfeen skulle merke at han hadde festet en sytråd til tannen måtte Lillebror løpe etter. På veien ut av rommet lot han fingeren gli over bordet slik at tryllepulveret kom på fingeren hans.
Lillebror løp etter så stille han kunne. Tannfeen fløy ut av vinduet og Lillebror hoppet etter. Da merket Lillebror at han kunne fly! Tannfeen fløy avsted med tannen og Lillebror kom flyvende etter.
Tannfeen kikket seg over skulderen og fikk øye på Lillebror "Hei, hei, jeg vet nok at du er der," sa hun. Lillebror stoppet og ble litt redd. Det var veldig langt ned til bakken og han viste ikke om tannfeen var sint for at han fulgte etter henne. Men hun bare smilte til ham. "Du har vel ikke sett en tannfe før du, og sikkert ikke fløyet heller," sa hun. Lillebror smilte til henne: "Nei, jeg ville bare finne ut hvor det blir av alle tennene som du henter," sa han.
"Det er lett," sa tannfeen. "Ser du månen der oppe?" spurte hun og pekte på den skinnende fullmånen. "Den er laget av alle de små hvite melketennene som barna har mistet. Helt siden det første barnet begynte å miste tennene sine har jeg reist ned til jorden og byttet til meg tennene for penger." Lillebror syntes det hørtes rart ut og spurte hvorfor tannfeen gjorde det.
"Du skjønner," sa tannfeen, "før fantes det ingen måne og du kan jo tenke deg hvor kjedelig det var. Ingen måne til å lyse opp om natten, ingen måne hundene kunne gjø mot, ingen måne å trøste seg med når alt ble leit. Men så, da barna begynte å miste melketennene sine, bestemte jeg meg for å lage en måne som kunne skinne om natten og trøste alle som er triste."
"Jeg begynte med én fortann og det ble en veldig liten måne kan du tro. Men så kom det flere og flere tenner på plass og nå er månen nesten helt ferdig." "Å," sa Lillebror. "Er det ikke bruk for flere tenner snart?" Da begynte tannfeen å le: "Joda," det er bruk for mange flere. Ser du nøye på månen kan du se at den ikke er helt jevn. Det er fremdeles noen mørke flekker på den" Jo, det kunne Lillebror se. "Der skjønner du, der trenger vi enda mange flere tenner til månen blir blank og jevn. Din tann skal få ligge ytterst og skinne - vil du være med å sette den på plass?"
Det ville Lillebror gjerne, og så fulgte han med tannfeen. Helt opp til månen fløy de. Da de kom frem så Lillebror hvor stor månen egentlig er. Selv om den ser ganske liten ut fra jorden er den kjempediger når man står på den. Tannfeen pekte på det stedet der Lillebror skulle sette tannen sin og ga den til ham. Lillebror satte den høytidelig på plass sammen med alle de andre tennene som månen var laget av.
"Men du tannfe?" spurte Lillebror. "Hva skal du gjøre når hele månen er ferdig?" Da ble tannfeen trist. Hun så på Lillebror med en tåre i øyekroken og ristet på hodet. "Det vet jeg ikke, og aller helst vil jeg ikke tenke på det," sa hun.
Så dro de tilbake til jorden. Da de kom frem til Lillebrors hus og skulle si farvel, hadde Lillebror kommet på en ide. "Du tannfe," sa han. "Når månen er ferdig, kan du ikke lage stjerneskudd av tennene da? Fine skinnende stjerneskudd som gjør at man kan ønske seg noe."
Da smilte tannfeen igjen. "Det var en god ide." Hun fløy bort til Lillebror for å gi ham en klem, og for å ta vekk flyvestøvet han hadde på seg. "Takk for at du var så nysgjerrig og ble med meg helt til månen."
Så fløy tannfeen videre og Lillebror gikk og la seg i sengen sin. Da han våknet neste morgen tok han kronestykket ut av tannglasset sitt og gikk bort til vinduet. Høyt oppe på den svarte himmelen lyste månen - og litt av lyset skinte fra Lillebrors tann.

 © Martin Nygaard