Prestekragene ropte: "Hurra, det er vår - nå vil vi strekke oss så langt vi kan mot solen," Men prestekragen Ida ville helst være nede på bakken hvor det luktet godt av fuktig jord. "Jeg vil ikke strekke meg mot himmelen og lokke til meg elskende hjerter. Jeg vil ikke narre noen til å plukke ut mine kronblader og si, 'elsker, elsker ikke..' Nei, jeg vil helleer være en kort liten blomst sammen med gresset, helt nede mot bakken. Jeg vil være en blomst for de små maurene og marihønene og gresshoppene og fluene og andre som ferdes her nede. Jeg vil ikke svaie i vinden og flørte med brisen, jeg vil bare være her for meg selv og være pen i hemmelighet."
Sånn ble det. Prestekragen Ida vokste ikke i det hele tatt. Hun hadde nesten ikke stilk. De andre prestekragene strakte seg mot solen. For Ida så det ut som de vokste helt inn i himmelen. Med sommeren kom forelskede jenter og gutter ut på engen. En etter en ble de store prestekragene plukket av piker og gutter som nappet ut kronbladene mens de sa: "Elsker, elsker ikke." Luften ble full av hvite kronblader og dermed var det slutt på prestekragene som hadde strukket seg mot solen.
Men prestekragen Ida lå fremdeles nede i gresset, vakker og hvit. "Så heldig jeg er som får være her nede," tenkte hun. "Jeg slipper å bli plukket av noen som bare ribber meg for kronbladene mens de sier: Elsker, elsker ikke, til alle bladene er borte.
Så en dag kom en mann gående på stien. Han hadde på seg en grå skitten frakk og en grå fillete hatt. Han slepte seg bortover stien og så veldig sørgmodig ut mens han mumlet: "Så trist jeg er, så trist, så trist.Nå går min kone ifra meg og det er ingenting jeg kan gjøre," sa han til seg selv. "Bare hun ville bli hos meg, jeg skulle ønske hun ville bli hos meg."
Siden han gikk sånn sørgmodig omkring og stirret ned i bakken, fikk han øye på prestekragen Ida nede i gresset. Han tenkte: "Det var da en usedvanlig vakker blomst. Kanskje den kan hjelpe meg." Mannen bøyde seg ned, tok forsiktig rundt Idas korte stilk og plukket henne opp. Da han fikk se den vakre blomsten på nært hold så han hvor skitten og filleten han selv var. "Nå skal jeg sannelig pynte meg for konen min," sa mannen og rev av seg den skitne frakken og den fillete hatten.
Med blomsten i hånden dro han avsted for å møte konen sin. Da han fikk øye på henne rakte han frem prestekragen Ida. "Denne er til deg fordi du er så pen som denne blomsten her," sa han. Konen ble veldig rørt. Hun smilte for første gang på lenge. "Tusen takk," sa hun. "Dette er den første blomsten du har gitt til meg. Den var veldig hvit og ren og pen. Men hvor er den grå frakken og hatten din?" "Jeg har kastet dem," sa Edvard, "de var så stygge og fillete.
Konen smilte til Edvard og ga ham en god klem. "Jeg trodde ikke du brød deg om meg eller var noe glad i meg før nå. Du har alltid bare gått med skittne fillete klær og aldri gitt meg en eneste pressang. Men nå forstår jeg at du har forandret deg. Så nå skal jeg ikke gå fra deg" Edvard klemte konen sin hardt og kikket på prestekragen Ida. Så tenkte han inni hodet sitt: "Tusen takk du lille prestekrage, for at du lå der nede blant gresset og lot meg få plukke deg, for nå blir jeg ikke en ulykkelig mann likevel.
Så gikk kona og mannen hjem. Senere presset Edvard prestekragen mellom noen tunge bøker. Etterpå rammet han henne inn og hang henne opp på veggen i en pen ramme. Der på veggen henger prestekragen Ida fremdeles for å minne dem på at det var den blomsten som fikk mannen og kona sammen igjen.

 © Martin Nygaard