For veldig lenge siden ble en mus med hårete hale skyllet i land på en afrikansk strand. Det var en helt vanlig mus. Men musen selv trodde at den var en bjørn. Derfor kalte musen seg for Bjørn og gikk innover i Afrika for å finne seg noen venner. Helst noen store venner, for det likte han best. Men det var ingen andre dyr i Afrika på den tiden. Han var helt alene og det syntes han var fryktelig kjedelig.
For ikke å føle seg så alene i det store landet gikk musen Bjørn inn i en hule for å tegne på huleveggen. Han begynte å tegne det beste han visste, nemlig store flotte dyr. Først tegnet han det største dyret han kunne tenke seg. Han måtte tegne med krittet nesten over hele huleveggen. Da han var ferdig klatret han ned og gikk litt tilbake for å se på den fine tegningen.
Det var blitt et kjempestort dyr med fire ben, en stor kropp, to svære ører og støttenner og en lang snabel. Men han visste ikke hva det store dyret skulle hete enda, for det var jo bare en tegning.
Siden det store dyret var blitt så fint, gikk han litt lenger inn i hulen og tegnet et nytt dyr. Hulen var litt mindre der inne, så det nye dyret kunne ikke bli riktig så stort - men det kunne til gjengjeld bli langt. Altså tegnet han et dyr med lang hals og lange tynne ben.
Nå var han ganske sliten av all tegningen, men likevel tegnet han ett dyr til innerst inne i hulen. Der var det lavt under taket så det ble et langt lavt dyr med lang tykk hale, korte ben og spiss snute.
Da han var ferdig med den tegningen også, var han blitt så trett at han la seg til å sove. Mens musen Bjørn sov ble det et fryktelig uvær. Lynet slo ned i et tre rett utenfor huleinngangen. Lynet krøp inn langs bakken og traff tegningene på huleveggen.
Da ble tegningene levende!
De tre dyrene gikk ned fra huleveggen og ble stående litt forfjamset i huleåpningen. Det største dyret tenkte: "Jeg kan jo ikke gå ut i verden når jeg ikke engang vet hvem jeg er." Det samme tenkte både det høye dyret og det lange dyret med den spisse snuten. De satte seg ned alle tre og ventet på at det skulle bli opphold og at musen som lå og sov skulle våkne.
Da musen Bjørn våknet fikk han se at de fine tegningene hans var blitt til levende dyr. Først ble han redd. Men så ble han glad, for nå var han ikke alene lenger. Dessuten var de nye vennene hans store dyr - og det likte han. Men han visste jo ikke hvordan de ville være mot ham.
Forsiktig gikk han bort til det største dyret og sa: "Hei du store dyr," men så tenkte musen Bjørn at han måtte jo gi dyret et navn. Han tenkte en stund, så kom han på navnet "elefant." Det syntes han hørtes stort og snilt ut. "Hei du elefant, er du sint eller er du snill? Er du en sånn som spiser opp dyr som er mindre enn deg eller gjør du det ikke?" Elefanten tenkte seg om, så sa han: "Tusen takk for at du ga meg et så fint navn. Jeg lover deg at jeg ikke skal spise dyr som er mindre enn meg og at jeg skal være snill."
"Det var godt å høre" sa musen Bjørn. Så gikk han bort til det høye rare dyret. Han tenkte med seg selv at det var jammen et rart dyr med lang hals. Hva skal jeg kalle ham? Han tenkte seg litt om og så kom han på at han kunne kalle dyret for "sjiraff," det passet bra for en sånn skapning. "Hei du sjiraff, er du snill eller er du slem? spiser du dyr som er mindre enn deg eller gjør du det ikke?" Sjiraffen så ned på musa og var glad for å få et så fint navn. "Hmm, sjiraff, det var fint," sa han. "Jeg spiser ikke dyr som er mindre enn meg og dessuten er jeg snill." Musen Bjørn ble glad for å høre det.
Da var turen kommet til det lave dyret med lang tykk hale og spiss snute. Hva skulle det dyret hete? Musen Bjørn tenkte så det knaket og skulle akkurat til å si "krokodille," da krokodillen åpnet det fæle gapet sitt og snappet til seg halen på musen. "Au," sa musen. "Slipp halen min din fæle krokodille." Men krokodillen ga seg ikke. Musen Bjørn halte og dro i halen sin så hele den fine pelsen ble skrapt av mot de skarpe krokodilletennene.
Musen Bjørn kom seg fri og pilte opp i et tre med den stakkars nakne halen. "Jeg behøver visst ikke spørre deg om du er snill eller slem," sa musen. "Nei," sa krokodillen, "jeg spiser gjerne dyr som er mindre enn meg, men store dyr er heller ikke å forakte." Og så glefset krokodillen etter halen på sjiraffen så den også ble tynn og pistret. "Au," sa sjiraffen og hoppet opp i treet for å gjemme seg.
Til slutt bet krokodillen seg fast i elefantens hale og dro av den all den fine elefantpelsen. Men da ble elefanten sint. Han viftet med rumpa si så halen gikk rundt og rundt med krokodillen hengende på og så slang han krokodillen ned i bakken med et klask. "Au," sa krokodillen med munnen full av pelsen fra musens hale og sjiraffens hale og elefantens hale. Elefanten reiste seg opp på bakbena klar til å tråkke på krokodillen. "Nå peller du deg ned i elva der og hvis du noen gang kommer opp på land igjen så tråkker jeg deg flat."
Krokodillen skjønte at elefanten ikke var til å spøke med. Han snudde så fort han kunne og pilte ned i elva og der ble han. Selv den dag idag er det sjeldent at krokodillene kryper opp på land og det er bare når de er helt sikre på at det ikke er noen elefanter i nærheten.
Musen Bjørn og sjiraffen klatret ned fra treet. "Huff og huff, det var nære på," sa sjiraffen og gned den hårløse halen sin. Bare en liten svart dusk ytterst hang igjen. Elefantens hale var også ille skamfert, men en liten hårdusk hang igjen ytterst på hans hale også. "Se på meg da," sa musen og viste frem halen sin. "Ikke et eneste hårstrå."
"Vel vel," sa elefanten. "Du får være litt mer forsiktig med de neste dyrene du tegner." Det var musen Bjørn helt enig i: "Fra nå av skal jeg bare tegne små snille dyr," sa han. Men så kom han på at han ikke hadde presentert seg selv. Han reiste seg opp på en sten og så sa han høyt "Kjære sjiraff og kjære elefant, jeg heter Bjørn."
Men hverken elefanten eller sjiraffen trodde på det. "Bjørn?" sa elefanten. "Er ikke det et stort navn for et så lite dyr som deg?" Musen ble litt lei seg over å høre det. "Jeg er vel ikke så liten vel?" "Jo, det er du," sa sjiraffen. "Gi meg krittet, så skal jeg tegne en bjørn for deg på huleveggen."
Sjiraffen tok krittet og begynte å tegne. Det ble en fin tegning av en stor flott bjørn med lang buskete hale. Nettopp som han var ferdig med tegningen slo lynet ned igjen og bjørnen kom ut av huleveggen i levende live. En ekte stor bjørn var det, akkurat som sjiraffen hadde tegnet.
Da ble musen Bjørn redd, men heldigvis så bjørnen snill ut. Musen Bjørn kikket opp på den ordentlige bjørnen og så sa han "Du bjørn, er du sint eller er du snill, spiser du dyr som er mindre enn deg eller gjør du det ikke?" Og bjørnen så på ham. "Er det en bjørn jeg er? Jo, det kan vel passe," sa bjørnen og kikket på seg selv. "Nei da, jeg spiser ikke dyr som er mindre enn meg dessuten er jeg snill." Bjørnen kikket seg om og så sa den: "Hvem er de andre?" Musen pekte og sa: "Det er elefanten og sjiraffen, de er også snille og de spiser heller ikke dyr som er mindre enn seg. "Det var fint sa bjørnen, men du da, hvem er du?"
Musen ble glad for å bli spurt om nettopp dette, endelig kunne han si at han var Bjørn han også. "Jeg heter Bjørn," sa musen. Men da så de store dyrene på ham og så lo de alle sammen. Elefanten lo så snabelen dinglet, Sjiraffen lo så halsen vaiet og bjørnen lo så pelsen ristet. "Nei du er ikke noen Bjørn, det er jo han der det," sa elefanten og pekte med snabelen sin. Musen Bjørn ble lei seg for at de lo av ham. "Hva er jeg da hvis jeg ikke er Bjørn?"
"Ja nå må vi finne et navn til deg akkurat som du har funnet navn til oss," sa sjiraffen og så satte de seg ned og tenkte hardt og alvorlig. De tenkte og de tenkte. Elefanten klødde seg bak øret med snabelen sin og sjiraffen så tankefullt opp i huletaket og bjørnen rullet med øynene sine i dyp konsentrasjon. "Han er jo liten," sa bjørnen. "Da må det bli et lite navn," sa elefanten.
Det ble foreslått navn som; Kitt, Blimm, Rombe, Skakk, Nimu, Skopp, Snupp og Skote. Men de ble ikke enige. Da fant de ut at de skulle velge seg en bokstav hver. Elefanten tenkte litt og så sa han; "Jeg tror det må begynne med M." Sjiraffen tenkte og kikket i huletaket igjen så sa han "U." Bjørnen smakte på bokstavene M - U, MU, MMUU-? "Da tror jeg det skal være S på slutten så blir det MUS.
"Du er en MUS" sa de alle tre i kor. Det var jo nettopp mus han var og nå som han hørte navnet sitt hørte han også hvor godt det passet på en liten fyr som ham selv, mye bedre enn Bjørn.
Men da de skulle gå over elva for å finne mat hoppet krokodillen ut av vannet og bet av bjørnens hale. "Au, din fille-krokodille - gi meg halen min tilbake." De andre dyrene lo. "Se på bjørnens hale, nå er det ikke mye igjen av den heller."
Sånn var det at musen fikk navnet sitt og dyrene i Afrika ble til.

 © Martin Nygaard