Det var en gang et damplokomotiv som het Oscar. Han var et stort og kraftig lokomotiv som kunne trekke mange vogner etter seg også hadde han et stort hjerte i dampkjelen sin. Lokomotivet var veldig glad i alle passasjerene som han fraktet hit og dit og spesielt glad var han i lokføreren sin som het Hr. Smith.
Lokfører Smith var en kort og ganske tykk mann med bart. Han hadde et rødaktig ansikt med to snille øyne og en munn som alltid smilte. Det første Hr. Smith pleide å gjøre når han kom til lokomotivstallen om morgenen, var å pusse Oscar skinnende blank på kjelen. Så klemte han lokomotivet og sa: "Kjære gode arbeidskameraten min, idag skal vi ut og kjøre sammen, akkurat som vi har gjort i alle år." Og hver morgen svarte lokomotivet med å plystre i fløyten: "Tuut, tut."
Denne dagen skulle de trekke passasjervogner og det var det beste lokomotivet Oscar viste om. Da fikk han kjøre folk dit de aller helst ville. Det var små gutter og piker som skulle hjem, det var mammaer og pappaer som skulle på ferie og det var tanter og onkler og bestefedre og bestemødre og hunder og katter og kanarifugler som kanskje skulle helt til Afrika.
Når Oscar dro igang vognene fra perrongen, plystret han i fløyten sin: "Tuut, tut," for å si til alle passasjerene at han var glad i dem og ville passe godt på dem til de kom frem. Oscar dro vognene etter seg gjennom tunneller og oppover daler. Overalt der det var folk plystret han i fløyten sin og alle barna på toget ropte: "Heia lokomotivet Oscar."
Men så traff han kjøttmeisen. Hun satt i et stort eiketre da Oscar kom plystrende forbi. Det glade lokomotivet gjorde henne varm i kroppen og så fløy hun bort og satte seg på lokomotivtaket: "Hei lokomotiv," plystret kjøttmeisen. "Kan jeg lene meg mot fløyten din og plystre sammen med deg?"
Det hadde ikke Oscar noe imot. Da han fikk høre henne kvittre sammen med ham når han fløytet ble han stupende forelsket i den lille fuglen. Hjertet hans este ut så messingkjelen bulte, og så fløytet han ivei sammen med henne. Hele dagen satt kjøttmeisen der og lente hodet sitt inntil fløyten. Oscar kjørte fra stasjon til stasjon mens han gjorde alt han kunne for å synge som en kjøttmeis.
Da kvelden kom og Hr. Smith parkerte Oscar, ville ikke kjøttmeisen fly sin vei. Hun kvitret og pep så Hr. Smith måtte la henne være sammen med Oscar i lokomotivstallen den natten.
Fra den dagen ble lokomotivet helt forandret. Da Hr. Smith kom om morgenen hørte han ikke lenger noe "Tuut,tutt" når han polerte kjelen. Passasjerene som satt i vognene de hørte ikke noe "Tuut,tut" når lokomotivet dro fra stasjonen. Det eneste de hørte var Oscar som kvittret i kor med kjøttmeisen sin.
Mens Oscar plystret drømte han at han ble en fugl selv. Han drømte at han kjørte fort bortover på skinnene og at det vokste ut vinger på kjelen. Han drømte at han lettet fra skinnene og fløy opp i været. Han så seg selv sveve omkring med kjøttmeisen og kysset henne i luften.
Oscar drømte så sterkt at han glemte seg helt bort på jobben. Det var som om han sto og sov på stasjonene og Hr. Smith måtte sparke i Oscar for å få ham til å starte og stoppe. Men siden Hr. Smith var så glad i lokomotivet sitt ble han ikke sint på ham.
Lokomotivet Oscar fortsatte å dagdrømme. Han drømte at han fikk nebb og at kjøttmeisen og han skulle bygge rede av jernbaneskinner. Der skulle lokomotivet og kjøttmeisen være sammen resten av livet og der skulle de legge små lokomotivegg, mange små lokomotivegg som de skulle klekke ut. Barna deres skulle bli halvt kjøttmeis og halvt lokomotiv. Å, så lykkelig han var da han drømte om dette.
Men da Oscar måtte stoppe for å ta med flere vogner ble han minnet om at han var et digert jernlokomotiv som er skrekkelig tungt og som aldri noen gang kan klare å fly i luften som en fugl. Og kjøttmeisen som han elsket kunne han ikke bygge rede og få barn med. Til det var hun alt for liten.
Da Oscar begynte å tenkte på dette ble det store hjertet hans sårt og han begynte å gråte. Tårene piplet ut av kjelen, og da han skulle plystre med kjøttmeisen hørtes det veldig trist ut: "Tuhuhuhut, thuhut." Alle forsto at Oscar var lei seg. Passasjerene ble bekymret og Hr. Smith gikk ut for å pusse kjelen med pussemiddel. Det pleide alltid å gjøre lokomotivet glad.
Hr. Smith lente seg inntil lokomotivet sitt: "Kjære Oscar, jeg skal pusse deg skinnende blank og legge et varmt teppe over deg til natten," sa han. Men ikke engang det hjalp. "Tuhuhuhuhut, thuhut," klynket Oscar. Passasjerene kom frem for å klappe kjelen og si at han var det flotteste lokomotivet i verden og at de var så glade i ham. Men det hjalp heller ikke.
Helt intill fløyten satt kjøttmeisen. Hun prøvde også å trøste det ulykkelige lokomotivet. "Kan vi ikke være sammen sånn som nå?" spurte hun. "Nei," sa Oscar, "hvis ikke vi kan være sammen som ordentlige kjærestepar så vil jeg ikke leve lenger."
Til slutt kom Kongen for å snakke med Oscar. "Kjære lokomotiv," sa Kongen. "Jeg befaler deg å bli glad igjen - for uten deg kan jeg ikke reise rundt i landet med kongevognen min." Men selv ikke Kongen kunne få lokomotivet glad igjen.
Da var det ikke mer noen kunne gjøre. Hr. Smith var nødt til å kjøre lokomotivet inn på et sidespor og sette det fra seg. Han var så lei seg at han gråt. Store runde tårer trillet nedover den blå kjeledressen hans. Han snufset og tørket øynene sine og så gikk han ut av førerhuset for aller siste gang.
Da Hr. Smith gikk, sa Oscar: "Tuhuhuhuhut, tuhuht" og så ble han stående på det ensome sidesporet med sin store sorgfulle kjærlighet til kjøttmeisen.
Kjøttmeisen ble hos Oscar. Hun fløy bare vekk fra ham for å hente seg litt mat. Resten av tiden satt hun på taket og lente seg til fløyten. Oscar sto på det øde sidesporet og drømte om hvordan kjøttmeisen og han kunne ha fått det. Han drømte så sterkt at metallplatene begynte å bule ut på siden. Først kom det bare noen små bulker, men de vokste og ble større og større.
Oscars hjerte var så stort og så sterkt at metallplatene sprakk og det vokste ut vinger på hver side av kjelen. Da kjøttmeisen fikk se det, kvidret hun: "pippippippiiiiiii." Og lokomotivet begynte å smile inni seg: "tuttuttuttuuuuu," sa han.
Vingene vokste hver dag. Så en morgen da vingene var blitt store nok, kvidret kjøttmeisen alt den kunne at nå var dagen kommet da Oscar skulle prøve vingene. Det var ingen som kunne se dem på det øde sidesporet og det var heller ingen som brød seg om det gamle lokomotivet lenger. Kongen og passasjerene hadde fått et nytt lokomotiv for lengst.
Men Hr. Smith kunne ikke glemme sitt kjære lokomotiv. Han var blitt så trist og lei seg at han ikke orket å gå på jobben mer. Han satt bare hjemme og stirret ut av vinduet. Den lille tykke konen hans var også lei seg. Hun prøvde å friste ham med kake, men Hr. Smith skjøv kaken unna. Selv ikke en deilig eplepai ville han ha. "Du blir så tynn, mannen min," sa hun med bekymret i stemme. Men Hr. Smith sukket og svarte: "Det er så skrekkelig at mitt kjære lokomotiv skulle bli så lei seg uten at jeg, som var hans beste venn, kunne finne ut av det og hjelpe ham."
Den morgenen da lokomotivet skulle prøve vingene sine for første gang satt hr. Smith ved vinduet sitt som vanlig. Oscar fyrte godt opp i kjelen. Han ladet opp til den struttet av varm damp. Så begynte han på ferden nedover skinnegangen. "Tøfff, tøfff, tøff, tøff, tøf, tøf, tøf." Fortere og fortere og fortere. Kjøttmeisen pep og kvitret alt den kunne for å oppmuntre lokomotivet og Oscar bakset med vingene sine alt han kunne til han lettet fra skinnene og fløy opp i luften.
Han slo hardt med vingene og fløy høyere og høyere. Høyt høyt opp fløy han. Oscar, det svære tunge lokomotivet svevet i luften. Kjøttmeisen kvitret som den aldri hadde gjort før og så møttes de i et luftig kyss. Oscar og kjøttmeisen stupte ned over byen og fløy rett forbi vinduet til den triste lokfører Hr. Smith.
Da Hr. Smith, så ut av vinduet sitt kunne han ikke tro sine egene øyne. Der fløy jo hans kjære lokomotiv på store sterke vinger med en liten kjøttmeis ved siden av seg. Da forsto Hr. Smith alt sammen. "Tuutttutut," fløytet lokomotivet til Hr. Smith. Lokføreren vinket tilbake gjennom vinduet med gledestårer i øynene.
"Kom kone," ropte Hr. Smith. "Nå vet jeg hvorfor lokomotivet var lei seg. Han var ulykkelig forelsket i en kjøttmeis. Men se nå. Lokomotivets hjerte var så stort at han utviklet vinger." Hr. og Fru Smith klemte hverandre og så lokomotivet og kjøttmeisen forsvinne i horisonten. "Så sterk kan kjærligheten være," sa Hr. Smith og kysset sin kone på pannen.
Fra den dagen gikk Hr. Smith tilbake på jobben. Men han kunne aldri glemme sitt første lokomotiv som hadde forelsket seg i en kjøttmeis. Og når han så en liten fugl i luften kikket han alltid etter lokomotivet sitt - men han så det aldri igjen.

 © Martin Nygaard