Da leppestiften Klina kom ut av fabrikken, var hun skinnende blank og ny. Hun ble pakket i en stor kartong, lempet ombord i en lastebil og kjørt avsted til byen. Men nå var det slik at pakken som Klina lå i var dårlig pakket og dessuten sto den helt bakerst på lasteplanet. Veien til byen var både lang og humpete, og lastebilen kjørte fort.
Kartongene med leppestifter hoppet opp og ned på lasteplanet og i en ekstra stor hump spratt leppestiftene til værs. Alle dalte ned i pappeskene sine igjen, unntatt Klina som havnet utenfor. Hun datt ned på bakken og ble liggende i støvet ved siden av veien.
Der lå Klina og var lei seg. Hun hadde gledet seg sånn til å komme til byen. Kanskje hun var bestilt til et flott parfymeri og skulle stilles ut i vinduet, eller settes på en glasshylle der det luktet av dyre parfymer. Kanskje hun hadde fått prislapp med snor og blitt solgt som presang med sløyfe på. Hun hadde gledet seg sånn til å bli smurt på leppene til en fin dame og gjøre dem røde og vakre. Kanskje til og med en dame som ville kysse en mann.
Mange biler kjørte forbi på veien, men ingen stoppet. Klina ble mer og mer bedrøvet. Da kom det en tøff sportsbil. Den kjørte ut på siden av veien og stoppet så brått at det ble lange bremsespor etter den.
Med én gang bilen stoppet hørte Klina at det var noen som ropte til hverandre. Det satt en dame og en mann i bilen og de kranglet forferdelig. Damen gikk ut av bilen og sa at nå fikk det være nok, hun ville ikke kjøre i bilen hans lenger. Hun ville heller gå på sine egne ben helt inn til byen enn å sitte ved siden av ham i den dumme bilen hans.
Mannen var helt rød i ansiktet. Han skrek til henne at det kunne hun godt gjøre. "Morna, jeg vil ikke se deg mer!" ropte han og slang igjen bildøren. Han mente det ikke selvsagt, men når man er sint kan man komme til å si sånne dumme ting. Damen som egentlig ikke ville gå alene til byen og ihvertfall ikke ville at de ikke skulle se hverandre mer, snurpet leppene sammen og snøftet: "Ja, det er greit, jeg vill heller ikke se noe mer til deg bare så du vet det."
Da startet mannen bilen sin igjen og kjørte avsted så sand og grus sprutet. Damen sto alene igjen i støvskyen og fikk skitt utover kjolen sin, i håret og i øynene. Hun begynte å gråte. Både fordi det hadde gått så galt mellom de to og fordi hun måtte gå hele den lange veien inn til byen. Hun gråt og gråt og tårene dryppet ned på bakken. Det så ut som om tårene hennes falt på noe blankt. Hun bøyet seg ned, plukket opp leppestiften og tørket av den støvet. "Jøss, en helt ny leppestift," tenkte hun og snufset litt. "Den tar jeg med meg." Damen la Klina pent ned i vesken sin og begynte å gå mot byen.
Etter å ha gått en stund ble hun sår på beina. Det var vondt å gå med høyhælte sko langs veien. Hun tok de røde skoene av seg og gikk barbent på grusen, men det var heller ikke særlig godt. Da bestemte hun seg for å ta bussen. Men var det noen buss som ville stoppe og ta med seg henne sånn som hun så ut? Hun måtte nok gjøre seg litt lekker først.
Derfor tok hun frem sminkesakene sine. Kanskje den nye leppestiften hun hadde funnet ville gjøre henne pen? Hun tok opp leppestiften Klina og et speil fra vesken. "Dette blir nok fint," tenkte hun og smurte leppestiften på munnen så den ble knall rød. Så tok hun skoene i den ene hånden og vinket på bussen med den ardre.
Ikke lenge etter stoppet en kjempediger buss. "Hei, hvor skal du?" spurte bussjåføren. "Jeg skal til byen," sa hun. "Det er greit" sa han. "Du får komme deg ombord." Hun gikk inn i bussen og satte seg foran ved sjåføren. Sjåføren svingte på rattet og gearet med en lang stang. Dessuten spiste han popkorn hele tiden. Damen nynnet litt for seg selv og lot som ingenting. "Hvorfor står du midt ute på landeveien med skoene i hånden?" spurte sjåføren med munnen full av popkorn. "Nei, vel det bare ble sånn," sa damen for hun ville ikke si noe om at kjæresten hennes hadde kjørt sin vei.
"Er det kjæresten din som har satt deg av midt ute på landeveien kanskje?" spurte han. Da ble damen forfjamset. "Ja - og nå er jeg heldigvis kvitt ham," sa hun for å være morsom. Men egentlig ville hun tilbake til ham, for det var ham hun var glad i.
Da de kom til byen sa sjåføren: "Nå får du bli venner med kjæresten din igjen, jo fortere jo bedre." Damen nikket sjenert og takket for at han hadde kjørt henne hjem. "Det var bare hyggelig," sa sjåføren og stappet munnen full av popkorn.
Damen gikk opp i leiligheten sin og ventet ved telefonen. "Kanskje han ringer snart," tenkte hun. Etter en lang stund kom hun til å tenke at kanskje hun skulle ringe til ham, men det kunne hun ikke. Da ville det bare virke som om hun var interessert i ham - og det var hun jo - men hun kunne jo ikke vise det slik.
I en annen leilighet i den samme byen satt kjæresten hennes ved telefonen sin og ventet på at hun skulle ringe til ham. Han tenkte også at kanskje han skulle ringe til henne, men gjorde det ikke fordi han syntes det ville virke litt dumt. Da ville hun sikkert tro at han var interessert i henne - og det var han jo - men han ville ikke at hun skulle vite det.
Sånn er voksne mennesker noen ganger. Heldigvis gikk det slik at damen kom til å tenke på leppestiften igjen. En så fin leppestift kunne kanskje gjøre nytten. Hun fant noen rare klær som hun kledde seg ut i og tok på seg den fine røde leppestiften. Da hun var ferdig gikk hun til leiligheten hvor kjæresten bodde og ringte på.
Pling Plong sa dørklokken. Da han åpnet døren så han en flott fremmed dame med rød leppestift, for han kunne ikke kjenne henne igjen. "Morn," sa han. "Hvem er du?" Damen smilte: "Jeg fikk beskjed om å komme hit for du har nemlig vunnet et kyss," sa hun og lente seg frem. "Men," sa mannen. "Jeg har ikke konkurrert om det, dessuten har jeg en kjæreste som jeg venter på." "Det gjør ikke noe" sa damen. "Hvor vil du ha kysset?" Han syntes jo at hun var pen, selv om han ikke visste hvem det var. "Jeg vil ha kysset på kinnet - der," sa han og pekte. Da tok hun opp Klina, smurte tykt på leppene sine og laget et skikkelig kyssemerke på kinnet hans. Det syntes Klina var koselig. Det var det hun alltid hadde drømt om å gjøre.
Da mannen fikk det kysset skjønte han at damen med den røde leppestiften var kjæresten hans, for bare hun kunne kysse sånn. Han ble så glad for å se henne igjen. "Du, jeg skulle ikke ha satt deg av på veien sånn, jeg har tenkt på deg hele tiden og kjørte tilbake for å lete etter deg, men da var du vekk."
Mannen gikk bort til henne og holdt armene rundt henne som kjærester gjør: "Hva var det egentlig vi kranglet om?" Damen smilte til ham med den røde munnen sin og sa: "Det gjør ikke noe. Det var jeg som ba om å bli satt av og hva vi kranglet om husker jeg ikke lenger. Kan vi ikke bare glemme alt sammen og være kjærester som før?" "Jo, det kan vi godt være" sa mannen. "Forresten, det er en kjempefin leppestift du har der, hvor har du fått den fra?" "Det er en hemmelighet," sa damen og la Klina forsiktig ned i vesken sin igjen.
Der nede lå Klina og smilte for seg selv. Tenk at hun hadde fått mannen og damen sammen igjen - og til og med laget et stort kyssemerke på ham.

 © Martin Nygaard