Ridder Ferdinand var en blid og litt lat fyr som bodde alene med hunden sin i en stor borg. Nest etter å stelle i kjøkkenhagen likte han å gå på turer sammen med hunden sin som het Puff. Da pleide Ferdinand å plystre gamle kjærlighetssanger og snakke med Puff om vakre prinsesser.
For Ridder Ferdinand var en romantisk mann som ønsket seg en prinsesse. Han likte å drømme om at han tok på seg rustningen sin, satte seg på hesten og red ut på de langstrakte slettene. Der ute, langt langt borte fra borgen sin skulle han finne et skinnende slott og i det slottet skulle det være en prinsesse han kunne redde.
Det eneste dumme var at han visste at utenfor hvert slott med prinsesse i, ligger det en flammesprutende drage på lur. Dragen ville helt sikkert bykse frem mot ham og sprute ild. Derfor hadde Ferdinand latt rustningen sin ligge i skapet og hesten stå i stallen.
Puff visste godt hva Ferdinand drømte om. Hver kveld pleide nemlig Puff å fortelle ham historier på sengekanten. "Å, ja Puff - fortell meg om den største dragen og den vakreste prinsessen," pleide Ferdinand å be. Og så fortalte Puff om store ildsprutende drager som Ferdinand sloss mot og vakre prinsesser som han reddet.
En dag våknet Ferdinand og var litt annerledes enn vanlig. Isteden for å gå ned på kjøkkenet for å spise frokost med Puff, gikk han rett inn i rustningeskapet sitt. Da Ferdinand kom ut igjen hadde han på seg rustning fra topp til tå. "Hvor skal du?" spurte Puff. "Ut og drepe dragen," sa Ferdinand, "for nå skal jeg redde prinsessen." Puff skjønte ingenting. "Hvilken drage og hvilken prinsesse da?" spurte han. "Den dragen og den prinsessen du har fortalt om i årevis," sa Ferdinand alvorlig. "Nå har jeg bestemt meg for å redde henne. Jeg føler meg modig og sterk."
Da skjønte Puff hva som hadde skjedd. Han hadde fortalt så mange eventyr om prinsesser og drager at Ferdinand begynte å tro på dem. Puff tenkte litt på hva han skulle gjøre, men han fikk seg ikke til å si at alt bare var eventyr. Istedet logret han ivrig med halen og sa: "Fint Ferdinand, kom så drar vi."
Litt senere dro de av sted. Ferdinand satt i full rustning på den brune blakken og speidet. "Jeg ser ikke noen prinsesse," klaget han. "Hvor er slottet?" Puff visste at alt bare var tull og tøys, men fikk seg ikke til å si det "Jeg vet ikke så nøye," sa han og klødde seg bak øret.
Ferdinand snudde seg mot Puff: "Men det er jo du som har fortalt meg om dette slottet og prinsessen og dragen hver eneste kveld så du må da vite hvor det er - hvordan kunne du ellers ha fortalt om det?" Puff visste godt at det ikke fantes noen borg med farlig drage og prinsesse i et tårn. Sånt finnes jo bare i eventyrene. Han håpet at Ferdinand snart ville forstå det av seg selv.
"Bare over den neste åsen tror jeg," sa Puff. Han trengte litt tid på seg for å tenke ut hvordan han skulle fortelle Ferdinand sannheten. De kunne jo ikke gå rundt her ute på slettene i all evighet heller, særlig ikke Ferdinand som hadde på seg den tunge rustningen. Blakken så også litt sliten ut der hun gikk og bar på ridderen. Men han var flott å se på, syntes Puff. Det skinte i rustningen, blinket i lansen og den blå fjerdusken på toppen av hjelmen vaiet så fint i vinden.
Da de kom over den neste åsen fikk Puff se en høy og flott gullborg. Og ikke nok med det. Fra tårnene vaiet det spisse sølvflagg og rundt borgen lå det en drage så kjempestor at den gnaget på sin egen hale. Akkurat da reiste dragen seg opp og kikket inn over borgmuren. Og så, med et dovent lite nikk, tok dragen en hel hest i munnen og svelget den i en eneste jafs. Etterpå rapet dragen og da kom det en sky av røk og ild ut av munnen. Det var visst en lat drage for den gjespet høyt, la seg godt til rette rundt borgen og puttet haletippen bedagelig på plass i munnviken.
Puff måtte gni seg i øynene. Borgen var enda større og finere og flottere en noe han hadde fortalt om. Han kikket forsiktig opp på Ferdinand som satt helt stille på hesteryggen og stirret på dragen. Puff var sikker på at nå ville Ferdinand snu og galoppere hjem til kjøkkenhagen sin.
Da var det noe som kom til syne øverst oppe på det høyeste tårnet. Det var en prinsesse! Hun sto på balkongen i blå kjole og vinket med et hvitt lommetørkle. Det gjorde ridder Ferdinand modig. Han løftet lansen sin i været og ropte: "Til angrep," og galopperte alt han kunne nedover åskanten.
Dragen som nettopp hadde spist en hel hest syntes den hørte et eller annet uvanlig og gløttet dovent på øyet. Da fikk han se ridder Ferdinand komme ridende med lansen på strak arm. Dragen som var både doven, mett og lat gadd ikke å løfte hodet engang. "Jeg blåser bare ut en liten ildstorm på ham og brenner hele ridderen opp så får jeg en deilig grillet hest på kjøpet," tenkte han. "Ganske rart forresten at noen tør å prøve seg på meg, jeg som er den største og farligste dragen i hele verden." Han snøftet litt og gjorde klar en ildstorm i nesa sin. Men akkurat idet han skulle blåse ilden ut fikk han hikke. Det kom ikke ut så mye som en røykdott. "Å, nei. Nå har jeg forspist meg på hest igjen." tenkte dragen og så fortvilet på ridderen som kom mot ham med lansen på strak arm.
Dragen prøvde å spytte litt sot og aske på Ferdinand, men det hjalp ikke stort. Ferdinand stormet frem gjennom både aske og sot og stakk lansen dypt inn i dragens bryst. "Der har du som fortjent ditt forferdelige beist," sa Ferdinand. Dragen kikket ned på den sinte ridderen og lansen som sto i brystet hans. Det var ikke til å fatte. Han hadde trodd at han var så farlig at ingen i verden ville prøve å befri prinsessen. Så sikker hadde han vært at han ikke trodde det var noen vits i å holde seg i form eller være på vakt. "Jeg skulle ha hørt mere på mor," tenkte dragen. "Hun sa alltid at bare dovne og late drager la seg rundt prinsesseborger slik som i eventyrene." Akkurat da angret dragen fryktelig på at den ikke hadde gjort som broren sin og blitt vaktmester i en vulkan istedet.
Ridder Ferdinand hadde stukket lansen sin så langt inn i dragen at den segnet om og døde. "Hurra," jublet Ferdinand. Han snudde seg mot prinsessen og ropte: "Prinsesse kom frem! Kom frem!" Høyt oppe i tårnet vinket prinsessen med lommetørkleet sitt og lente seg ut over balkongkanten. "Har du kommet for å befri meg tapre ridder?" "Ja," ropte Ferdinand. "Nå kommer jeg."
Men heldigvis fikk Puff stoppet ham.
"Ferdinand, Ferdinand, ta av deg rustningen først. Du klarer ikke å gå opp alle trappene med den på, dessuten er den full av dragesot." Ferdinand kom tilbake, tok av seg rustningen og ble stående i de lange hvite underbuksene sine og trøyen. "Æh, jeg ser vel ikke så kjekk ut nå lenger?" Puff så strengt på ham: "Vil du ha prinsessen eller vil du ikke ha prinsessen?"
Jo, Ferdinand ville gjerne ha prinsessen. Han stormet inn i borgen og løp opp vindeltrappene. Trappene var bratte og gikk rundt og rundt og rundt så han ble sliten og svimmel. Så svimmel at han snurret rundt seg selv og ramlet rett ned på gulvet inne hos prinsessen.
"Men kjære deg," sa prinsessen. Hun så forferdet på Ferdinand som lå utslitt på gulvet i bare undertøyet. "Er dette min tapre ridder?" Prinsessen rusket i ham. "Du må våkne, du må redde meg." Ferdinand våknet såvidt og kikket opp i prinsessens ansikt og sa: "Kjære vakre prinsesse, vil du gifte deg med meg?"
Prinsessen ble irritert. "Hør her ridder, først må du redde meg, ikke sant," sa hun. "Ta meg nå i armene dine og bær meg ned." Ferdinand prøvde å reise seg men falt igjen, så svimmel og trett var han. "Vel, vel. Så får jeg ordne opp selv," sa prinsessen og løftet Ferdinand opp fra gulvet. Så bar hun ham ned alle trappene og bort til Puff og blakken.
Prinsessen tørket svetten og slang Ferdinand over hesteryggen. "Litt av en Ridder du har," sa hun til Puff og satte seg i sadelen. "Vi får vel dra hjem med ham, ikke sant?" Puff bjeffet at han var enig og så red de sammen til den koselige borgen med kjøkkenhaven. Da de kom frem la de Ferdinand i sengen sin og ventet på at han skulle våkne. Ferdinand stakkars var utslitt og sov i mange dager.
Da han våknet fortalte han Puff at han hadde hatt en underlig drøm om en drage og en prinsesse. Men så fikk han øye på den vakre prinsessen som satt ved siden av sengen hans. "Men, det er jo henne," sa Ferdinand forundret. "Hvordan har hun kommet hit?" Så måtte Puff fortelle alt som hadde skjedd.
"Jeg synes det høres ut som et av dine eventyr," sa Ferdinand og smilte. "Men prinsessen er ekte nok," sa Puff og det hadde han helt rett i. Ikke lenge etter giftet prinsessen seg med Ferdinand og da fikk Puff to som han måtte fortelle eventyr for. Men han fortalte aldri mer om drager og prinsesser.

 © Martin Nygaard