Det var en gang en gresshoppe som var så glad i å synge. Siden han var ensom og ikke hadde noen å synge sammen med, gikk han inn i skogen for å finne et kor.
Først kom han til fluenes kor. Fluene satt pent på rad og rekke i et gammelt uttørket edderkoppnett. De var midt i korøvelsen sin da gresshoppen kom og satte seg for å lytte. "Bss bss bss bssssbs bss," sang de. Da de var ferdig gikk gresshoppen frem for å presentere seg: "Hei fluer, så nydelig dere synger. Tror dere jeg kan få synge i koret deres?" Dirigentflua kom frem og så på ham. "Ja, kanskje det, la oss få høre deg synge." Gresshoppen trakk pusten og sang: "Jeeeeg eeeeer en greeesssshoooopppe."
Det var så falskt og stygt at den stakkars flua holdt på å besvime. Men siden den var en høflig flue som ikke ville såre noen, sa den "Kjære Hr. gresshoppe, det var hyggelig at du ville synge i koret vårt, men jeg tror ikke stemmen din passer så godt her. Kanskje du skulle prøve deg hos noen andre." Gresshoppen takket for at han fikk prøvesynge. Og så gikk han sin vei.
Det neste koret gresshoppen kom til var musenes lille kor. Små og store mus sto rundt en liten ostebit og øvde. Gresshoppen gikk bort for å høre på. "Pip pip pip pip pippp ip ip." Gresshoppen ble helt betatt av den vakre sangen og fikk veldig lyst til å synge med. Han reiste seg og gikk bort til dem. "Ehm, små mus, tror dere jeg kunne få synge sammen med dere?" spurte han.
Dirigentmusa kom frem og målte Gresshoppen opp og ned. "Kjære gresshoppe, det kunne være hyggelig, men da må vi høre på stemmen din først." Gresshoppen stilte seg opp og så sang han: "Jeeeeg eeeeer en greeesssshoooopppe." Men musene syntes ikke det låt så pent, så de skyndte seg å avbryte ham. "Takk, takk, takk, det var mer enn nok. Tonearten du synger i er nok alt for forskjellig fra den vi mus legger oss på," sa han. Det sa han nok bare for å slippe å si at stemmen hans var så stygg at de ikke orket å høre på den.
Gresshoppen gikk videre til han kom til skjærekoret. Skjærene satt på en gren og sang så pent. Vel, gresshoppen syntes nok at de skrålte litt, men han gikk likevel bort til dem og ropte. "Skjærer, skjærer tror dere at jeg kan...." Men de hørte ham ikke for de sang så høyt: "Kraa kra kra kraaaakrarkrakra." Gresshoppen fortsatte å rope på dem helt til han ble hørt. Dirigentskjæra snudde seg brydd. "Hva er det du maser med der nede, hører du ikke at vi har korøving?" "Joda", sa gresshoppen, "men jeg liker så godt å synge og lurte på om jeg kunne få synge litt i koret deres?" Skjæredirigenten så lenge på ham. Så sa han: "Vi får høre litt på stemmen din da."
Gresshoppen trakk pusten alt han kunne og sang "Jeeeeeg eeeer eeeen gresssshoppppeeee." Men selv ikke skjærene syntes det var pent. "Nei, slik skrikestemme kan vi ikke høre på," sa skjæredirigenten og bladde i noteheftet sitt. Gresshoppen ble lei seg av å høre så harde ord. Nå hadde han prøvd alle korene han visste om og ingen ville synge sammen med ham. Han snudde seg vekk fra skjærene og hoppet avsted det forteste han kunne for at de ikke skulle se at han gråt.
Men da ropte skjæredirigenten etter ham. "Hei du gresshoppe, kom tilbake, kom tilbake." Gresshoppen stoppet og snudde seg. Skjæren vinket til ham og smilte. "Du gresshoppe, den lyden du lager med bakbena dine er fenomenal. Den vil vi gjerne ha med i koret vårt. Med deg på laget kan koret vårt bli berømt." Gresshoppen hoppet tilbake og lagde ekstra mye lyd med bakbena sine. Skjærene jublet og klappet med vingene. "Fantastisk, Bravissimo, Dacapo," ropte de. "Kom opp på grenen vår og still deg opp med oss."
Gresshoppen tørket bort tårene. Han spratt opp på grenen og gnikket med beina så høyt og flott han bare kunne. Det var ikke så farlig at de ikke likte stemmen hans nå som de syntes han var så flink til å spille med bakbena.

 © Martin Nygaard