Dypt inne i den tørre, steinete ørkenen er det et nett av sprekker i bakken. Der finnes det dype juv med loddrette fjellvegger på begge sider. Sprekkene er smale og dype og nederst renner det alltid en liten bekk. Det er langs disse stupbratte fjellsidene at gardinbuskene vokser.
De aller lengste og vakreste gardinene i verden kommer herfra. Riddere på jakt etter lykke og kjærlighet legger turen hit for å fiske opp gardiner med lansene sine. Stolt rir de til sine prinsesser med gardinene flagrende etter seg. De  lengste og vakreste gardinene får henge på rommet hos prinsesser.
Men det er sjeldent at gardinene blir så lange for ofte kommer det en gardinfugl og bygger reir i gardinbusken. Da får gardinene krøll på seg eller de vokser skjevt og får flekker.
Det blåser nesten alltid i de trange juvene mellom fjellveggene der gardinbuskene gror. Gardinene flagrer lystig i den milde brisen og du kan tenke deg hvor pent det er. Tusenvis av flagrende, fargesprakende gardiner tett i tett, mil etter mil. Men det var før gullgardinen Hermeline kom.
Hun hadde begynt å vokse fra en gardinbusk øverst oppe der stenørkenen sprekker opp. Hermeline var så glitrende vakker, så blendende fin at hun bestemte seg for ikke å flagre i vinden som de andre. "Jeg vil bare henge rett ned," tenkte hun. "Helt rett ned, for jeg er nemlig spunnet av gull med cobraslangemønster i ekte sølv."
Gullgardinen Hermeline vokste nedover langs fjellsiden. Selv om det av og til blåste ganske sterkt hang hun alltid rett ned. Hun vokste seg lenger og lenger. For hver gang hun hadde vokst litt tenkte hun: "Bare litt til nå, så kommer jeg kanskje inn på kongeslottet," for det var hennes drøm.
Vinden kom og hvisket til henne: "Flagre litt for oss gullgardin, kan du ikke flagre litt med oss som de andre gardinene gjør?" Da snøftet Hermeline: "Ha, jeg flagre, jeg som er av gull med cobraslangemønster i sølv. Nei jeg skal ikke flagre i vinden - jeg skal henge på prinsessens rom." Vinden ble sur av dette: "Det er lett å avvise meg hvis man er kort og lett, men du som er tung og vil bli lang burde ikke utfordre meg."
Gardinen vokste seg lengere og lengere. Snart var den over halvveis ned til bekken i bunnen av juvet. Hermeline var stolt: "Bare jeg vokser litt lengere nå så kommer det kanskje en kongelig ridder forbi og skjærer meg ned fra busken jeg vokser ifra. Så vil han rulle meg sammen på lansen sin og bære meg frem til kongens slott."
Vinden kom igjen og blåste på gardinene så de vaiet bølgende og vakkert ned langs fjellsidene. Det flagret og raslet og bølget og blinket fra hundre millioner små perler, paljetter og innvevede sølvtråder. Men Hermeline ville ikke røre seg. "Kan du ikke bare flagre litt sammen med de andre gardinene," ba vinden. "Vær så snill, flagre litt du også - det ville bli så pent å se på."
Men Hermeline ville ikke flagre. "Jeg vil ikke være pen for deg, vind. Jeg vil ikke flagre sammen med alle de vanlige gardinene. Nei, jeg skal bare flagre for kongen og dronningen og prinsene og prinsessene," sa Hermeline og vokste seg enda litt lengere. Men nå var det slik at jo lengere og stivere gardinen ble, jo vanskeligere var det å henge i ro når vinden blåste.
Og vinden blåste på Hermeline. "Flagre for oss litt da vel, flagre for oss litt da vel," sa vinden og blåste hardere og hardere. De andre gardinen flagret og lekte og lo. Mens de flagret i vinden sang de bølgende melodier. Men Hermeline holdt godt fast og ville hverken flagre eller synge. "Kom igjen," ba vinden. "Dans litt med oss du også, syng med oss du også, lek med oss som de andre gardinene gjør." Men Hermeline ville ikke. "Jeg skal bare danse med kongen," sa hun. "Jeg skal bare synge for dronningen og jeg skal bare leke med de kongelige barna."
Hermeline vokste seg enda litt lengere, og enda litt lengere til det en vakker dag kom en ridder i skinnende blank rustning. Han var på gardinjakt og ville finne verdens vakreste gardin til prinsessen som han hadde forelsket seg i. Han hadde lett i mange uker uten å finne en gardin som var pen nok. Han speidet ned langs de bratte fjellveggene. Der så han alle de røde, grønne, gule og blå gardinene. Han så blomstrete og perlete og blinkende gardiner som alle blafret og skinte og danset og sang i vinden.
Han tok opp visiret foran på rustninghjelmen og nøt synet av tusenvis av gardiner i det varme sollyset. "Så vakkert det er," tenkte ridderen selv om han visste at gardinene gjorde seg til for ham. Men så fikk han øye på Hermeline. Ridderen ble helt rød i ansikte av glede. "En gullgardin med cobraslangemønster i sølv. Nå blir sikkert prinsessen lykkelig - kanskje så lykkelig at hun vil gifte seg med meg," tenkte han.
Ridderen red avsted for å høste inn Hermeline på lansen sin. Men i det samme kom vinden igjen. "Dans med meg gullgardin, dans med meg nå som du har sjansen. Snart kommer de og henter deg for å henge deg opp på slottet og der er det ingen vind du kan danse med." Men selv ikke da ville gullgardinen danse. Den ville ikke flagre i vinden for noen pris. Nå var den blitt så lang at den såvidt rakk ned til bekken helt nederst mellom fjellveggene.
"Gå din vei vind. Du er bare misunnelig for at jeg skal på slottet," sa Hermeline. Men da ble vinden sint. Den blåste alt den kunne nedover juvet der Hermeline vokste og denne gangen klarte ikke den vesle gardinbusken å holde på den lange tunge gullgardinen. Med et brak knakk busken og Hermeline styrtet ned i bekken.
Da ridderen kom frem for å fiske opp gardinen med lansen sin så han at gardinen lå i en krøll på bunnen av bekken. "Hvorfor kunne du ikke hengt der bare litt til," tenkte han med tårer i øynene. Men da visket vinden til ham gjennom rustningen hans: "Den ville ikke danse, den ville ikke flagre i vinden, den ville ikke synge og le med oss - når man er så stiv og sta så brekker man til slutt."

 © Martin Nygaard