Skogsfeen Gerd var bekymret for hun hadde ikke hørt fra kjæresten sin på lenge. Så en dag kom det et brev til henne og der sto det: "Jeg vet hvor kjæresten din er," hilsen Trollet i skogen. Da Gerd hadde lest brevet begynte hun å gråte og grøsse og skjelve over hele seg. Trollet i skogen var nemlig fryktelig slem. Dessuten visste hun at det trollet aller helst ville var å gifte seg med en skogsfe.
Tanken på å bli gift med trollet var ille nok. Men det trollet ville gjøre med henne var enda verre. Trollet ville nemlig sette henne inn i et glassbur og så ville han sitte og stirre på henne i hundre år.
Gerd var sikker på at trollet hadde tatt kjæresten hennes bare for å lokke henne til seg. Så snart hun kom inn i trollskogen ville hun bli fanget og satt i glassburet. Men hun måtte prøve å redde kjæresten sin også.
Heldigvis var Gerd en modig fe. Og siden hun visste ganske mye om trollet kunne hun klekke ut en lur plan. Hun visste for eksempel at trollet elsket kakao. Trollet var så glad i kakao at han kunne bli helt sprø av det. Dessuten var trollet fryktelig glad i å gå i hvite silkesokker med lisser.
Derfor tok Gerd med seg en pakke kakao og et par silkesokker da hun fløy avsted for å redde kjæresten sin. I trollskogen gjaldt det å være forsiktig. Trollet visste jo at hun ville komme, så han lå nok på lur i skogen.
Men siden Gerd var liten og kunne fly fort kom hun helt frem til glassburet der kjæresten hennes satt før trollet oppdaget henne. Kjæresten hennes klemte ansiktet og hendene sine mot glasset i buret. Han prøvde å si noe til henne, men hun kunne ikke høre hva han sa gjennom det tykke glasset. Hun skulle akkurat til å åpne døren da hun kjente de klamme, ekle fingrene til trollet rundt livet sitt. Kjæresten hennes så skrekkslagen på Gerd da hun ble løftet opp mot en av trollhodene.
Et stort vått øye stirret på henne: "Ha, nå har jeg deg," sa trollet. "Og deg skal jeg gifte meg med og så skal du sitte i glassburet mitt og være vakker for meg i hundre år." Gerd freste: "Nei, tenk det vil jeg ikke," sa hun. "Jeg har kommet for å befri kjæresten min, så nå må du slippe meg løs." Trollet begynnte å le: "Ha, ha, så det tror du. Nei, jeg skal beholde dere begge to og kanskje fanger jeg andre små feer også. Her har jeg glassbur nok til alle sammen, ha, ha, ha."
"Du er fryktelig slem og egoistisk," sa Gerd. "Det bryr jeg meg ikke noe om," sa trollet. "Det eneste jeg vil ha er vakre feer å se på i glassburene mine." Gerd skjønte at det ikke nyttet å overtale trollet. Med et lurt smil sa hun: "Du troll, hvis du vil gifte deg med meg, så må jeg få lov til å lage mat til deg." Trollet nikket og smilte med alle hodene sine. "Slipp meg inn på kjøkkenet du, så skal jeg lage noe godt til deg."
Siden trollet var så glad i mat, fikk hun lov til å gå inn på kjøkkenet hans. Straks hun var innenfor døren laget hun kakao til trollet. Da trollet luktet den deilige kakaoen ble han helt vill. "Kakao!" Alle nesene på trollets hoder snuste inn den deilige kakaolukten. Med et brak kom trollet inn på kjøkkenet. Hodene hadde åpne sultne munner med tykke trolltunger som slikket seg rundt de grønne leppene.
Han grep den varme kakaogryten med hendene sine og løftet den mot hodene. Men alle hodene fikk ikke plass i gryten og da begynte trollet å krangle med seg selv. Hvert hode ville være det første til å drikke kakao. De kranglet og sloss så fælt at det ene hodet etter det andre fikk blått øye.
Mens trollet sloss med seg selv over kakaogryten stakk Gerd av for å befri kjæresten sin. Hun fløy bort til buret hans og lukket opp for ham. "Fly nå hjem med deg så fort du bare kan," sa Gerd. Men kjæresten var redd trollet ville fange henne igjen. "Skal ikke du være med da?" "Nei," sa Gerd. "Jeg må være her, for hvis han oppdager at vi begge har stukket av kommer han bare etter oss og fanger oss igjen før vi er ute av skogen. Bare vent på meg hjemme du." Kjæresten kysset henne og sa: "Du er jammen en modig skogsfe," og så fløy han hjemover.
Imens slo trollet alle hodene i svime unntatt ett og drakk opp kakaoen i en stor grådig surk. Da gryten var tom kom trollet til å tenke på skogsfeen igjen. Snart satt Gerd fast i de klissete trollfingrene hans. "Ha, der har jeg deg. Men hva er det jeg ser. Har du sluppet ut kjæresten din?"
"Det er klart," sa Gerd. "Når du var så dum at du måtte sloss med deg selv over en gryte med kakao, så slapp jeg ham løs imens." "Det var dumt og det var leit," sa trollet. "Usj og usj så ergelig. Men jeg har jo deg og nå skal jeg putte deg inn i glassburet."
Ikke lenge etter satt Gerd i glassburet og trollet satt i lenestolen sin og beundret henne. Det var fryktelig kjedelig. Men nå ventet hun bare på at det skulle bli kveld og kaldt. Gerd visste jo at trollet var vill etter hvite silkesokker.
Da kvelden kom gikk trollet rundt i borgen sin for å tenne lysene. Det var blitt så kaldt at han måtte stå på ett ben av gangen for ikke å fryse på begge føttene samtidig. Gerd tok frem silkesokkene og banket på glasset i buret sitt: "Se her troll, se her."
Da trollet fikk øye på de hvite silkesokkene ble han helt vill igjen. Han rev opp døren og ville stikke hånden inn i glassburet for å få tak i sokkene, men hånden var for stor og fingrene var ikke lange nok. Gerd holdt sokkene vekk fra de klisne fingrene som pillet inni buret.
"Du får ikke tak i dem, du får ikke tak i dem," sa hun. "Hvorfor ikke det?" spurte trollet. "For jeg vil selv sette dem på føttene dine," sa hun. "Du skal jo gifte deg med meg, så da må jeg få lov til å ta på deg sokkene dine," sa hun. Trollet gikk med på det. Han satte seg i stolen sin og strakte føttene frem. "Nå får du komme og ta på meg sokkene, men etterpå skal du tilbake i glassburet ditt, så ikke finn på noe tøys ellers blir det verst for deg." "Å, nei da, trollet mitt," sa Gerd. "Jeg skal ikke finne på noe tøys."
Så fløy Gerd ned og rullet de fine silkesokkene over tærne hans og opp over føttene hans og langt oppover leggene. Øverst oppe på sokkene var det et tynt men sterkt silkebånd og dem knyttet hun stramt rundt leggene hans og mens hun gjorde det knyttet hun båndene sammen med en uløselig knute.
Og så fløy Gerd hjemover det forteste hun kunne. "Hvor skal du hen," ropte trollet forundret og reiste seg. "Nå flyr jeg hjem," sa hun og forsvant ut døren. "Men da kommer jeg bare og tar deg," sa trollet. "Ja, bare prøv du ropte hun etter trollet." Og da trollet prøvde å løpe etter henne, snublet han så lang han var utover gulvet. Trollet sprellet og prøvde å trekke av seg silkesokkene, men de var godt knyttet og snoren var så sterk at han ble liggende i år og dag.
Sånn var det at Gerd kom hjem til kjæresten sin igjen og ingen behøvde å være redde for trollet på lange tider.

 © Martin Nygaard