Det var en gang en dame som var i butikken for å kjøpe erter til fiskegratengen hun skulle lage. Hun kjøpte en stor pose med frosne erter. Så gikk hun ut av butikken som lå øverst i en bratt bakke.
Det var så kaldt den dagen at det lå is på veien. Damen skle på isen og falt. I fallet mistet hun erteposen som fløy gjennom luften og landet midt i veien med et klask. Det ble et hull i posen og ut av hullet trillet noen erter.
Damen kom seg på bena og plukket opp ertene som trillet nedover veien, men erten Per fikk hun ikke tak i. Erten Per ropte alt han kunne "Ta meg med, ta meg før jeg triller ned bakken." Damen løp etter erten og skulle akkurat til å gripe om erten Per da hun skle på isen én gang til og ble liggende så lang hun var. Mens hun lå og kjente etter om hun var like hel tenke hun at den ene erten fikk klare seg selv her i verden.
Erten Per trillet nedover langs rennesteinen mens han tenkte på den deilige gratengen som damen skulle lage. "Nå går hun sikkert hjem og begynner på fiskegratengen uten meg," tenkte han. "Å, hvordan skal jeg komme meg opp i den gratengen?"
Det virket håpløst. Per visste jo ikke engang hvor damen bodde. Han følte seg så ulykkelig som en ert kan bli. Så ulykkelig var han at da han så rennestenskumen nærme seg lukket han øynene og ga opp alt håp: "Farvel verden," tenkte han. "Det ble ingen varm gratengrett for meg."
Men Per skle ikke ned i kummen. Det var slutt på bakken og han sluttet å trille. Han ble liggende helt stille. "Hva skjer nå?" tenkte han og kikket forsiktig bort på veien der bilene suste forbi. På fortauet løp det travle mennesker frem og tilbake. Noen bar på vesker og poser mens andre hadde med seg sniffende og siklende hunder som vimset hit og dit.
Plutselig fikk Per øye på rotta. En stor tykk rotte kikket opp fra rennestenskumen like ved. Rotta snuste ut i luften og syntes nok han kjente ertelukt. Per var sikker på at hans siste ertetime var kommet. Men så ble rotta fryktelig redd. Den så opp over erten med livredde øyne, pep ynkelig og pilte ned i kummen igjen. Per kunne ikke skjønne hva det var som hadde skremt rotta sånn, men så snudde han seg og så rett opp i en svær kattekjeft. "Å huttetu, nå blir jeg kattemat istedet," tenkte Per og lukket øynene enda en gang.
Da kom det en gammel dame gående på fortauet. katten likte ikke at folk kom for nære og løp sin vei før den fikk spist erten. Damen kikket rett ned hele tiden fordi hun var så krokrygget. Hun fikk øye på erten og bøyet seg ned for å plukke den opp. Damen tenkte at når erten ble tint kunne den bli god å ha på matpakken, derfor la hun den i vesken sin og gikk videre.
Der nede blant leppestifter, pudderdåse, kredittkort, gamle trikkebilletter, nøkler og mye annet rart lå erten Per. "Oi oi, hvordan kommer jeg vekk herfra," tenkte han, men var glad for at han hverken var blitt rottemat eller kattemat.
Den gamle damen skulle i banken for å ta ut penger. Det var lang kø og damen ble sliten i bena sine. Da hun endelig kom frem til skranken ville mannen bak disken se et kort. Damen stakk hånden irritert ned i vesken og røsket ut masse saker. Blant alle sakene spratt erten ut og trillet bortover disken.
Erten Per trillet så lang disken var og ingen klarte å stoppe ham. Han trillet ned fra disken. bortover gulvet og smatt ut av døra og ut på fortauet. Men denne gangen havnet han oppi en leketøysbrannbil som en liten gutt trakk etter seg og der ble han sittende i førersetet.
Gutten var på tur med faren sin. Erten Per satt i brannbilen og tenkte at der satt han trygt og godt. Men han visste jo ikke hva gutten ville finne på når han oppdaget at det satt en ert i førersetet på brannbilen hans. Det gikk en god stund, men så skulle gutten og faren ta en buss. Gutten tok hånden omkring brannbilen og heiste den opp til brystet og kikket grundig på den. Erten Per klamret seg fast og gjemte seg under rattet. Heldigvis ble han ikke oppdaget.
Per ble med inn i bussen. Gutten holdt brannbilen opp mot vinduet og erten Per kikket ut. "Bare vi nå kommer dit hvor damen bor," tenkte han. Ved et kryss måtte bussen bråbremse. Erten trillet ut av brannbilen og ned på setet. Gutten ville ta erten og strakte seg etter den, men akkurat idet fingrene hans skulle til å gripe rundt Per, falt han ned i sprekken mellom setene. Derfra datt han ned på bussgulvet og trillet hele den lange veien ned til døren.
Ved neste holdeplass åpnet døren seg og erten Per trillet ut. Nå var han kommet til et sted med mange koselige hus. Det var en postmann der som gikk fra postkasse til postkasse med brev. Erten spratt ut av bussen og spratt to ganger på veien før han deiset ned i postmannens buksebrett. Der ble han liggende og måtte pent bli med postmannen på runden hans.
Men da fikk den lille erten se noe rart. Nedover gaten på den andre siden av veien kom damen som hadde kjøpt ertene i butikken. "Åh, tenk, der kommer hun og er på vei hjem for å lage fiskegrateng mens jeg ligger oppi buksebretten til en postmann!"
Det ingen visste var at postmannen var hemmelig forelsket i damen med erteposen. Han hadde skrevet et kjærlighetsbrev til henne som han nettopp hadde lagt i postkassen hennes. Siden han var så forelsket ble han sjenert av å se henne komme nedover veien samtidig som han ikke kunne ta blikket vekk fra henne.
Erten Per lå og lurte på hvordan han skulle komme seg ut av postmannens buksebrett. Derfor plystret han slik bare en ert kan. Og den plystrelyden hørte damens hund som lå og sov utenfor hundehuset sitt. "Erteplystring? Hørte jeg erteplystring?" tenkte hunden og sprang avsted.
Hunden pleide å være snill og rolig. Men da erten begynte å plystre kunne den ikke la være å bjeffe på postmannen. Bjeffingen skremte postmannen så han snublet og falt på bakken. Da trillet erten Per ut av buksebretten og ble liggende rett foran henne.
Damen stoppet opp og stirret. Først på postmannen og så på erten. "Du store allverden, er det ikke en ert som ligger der? Det kan vel ikke være den erten jeg mistet utenfor butikken vel?" Nei, det trodde hun var helt umulig. Hun hjalp postmannen på bena og så plukket hun opp erten og kikket på den. Hunden bjeffet på erten. Et øyeblikk lurte hun på om hun skulle gi den til hunden, men så skjønte hun at det måtte være den bortkomne erten hennes. Da ombestemte hun seg, tørket av den og la den i lommen sin.
Postmannen hadde slått seg på kneet. "Bli med meg du postmann," sa damen. "Jeg skal rense såret ditt og sette på plaster." På vei inn tok hun med seg brevet som lå i postkassen og støttet den stakkars postmannen til huset. Postmannen var flau og sjenert, men også glad for å bli støttet og pleiet av henne som han var så forelsket i.
Da damen hadde renset såret til postmannen og satt på plaster, åpnet hun kjærlighetsbrevet. Postmannen rødmet mens hun leste det og damen ble forundret. "Men kjære postmann da," sa hun. "Har du virkelig skrevet dette til meg?" Postmannen nikket sjenert. Damen la brevet til side. Hun trakk pusten dypt og så på ham. "Vet du det postmann, at jeg har alltid likt deg veldig godt." Postmannen smilte: "Har du det?" "Ja," sa damen. "Vil du bli hos meg til middag så skal jeg lage fiskegrateng med erter til deg." Og det ville postmannen gjerne.
Like etterpå sto de på kjøkkenet og lagde fiskegrateng. Da hun helte oppi ertene kom hun til å tenke på den lille erten som hadde trillet ut av buksebretten til postmannen. Hun tok den frem og så sa hun til postmannen: "Dette er lykkeerten vår, det var den som brakte oss sammen. Derfor skal den stå øverst oppe på gratengen." Erten Per var så lykkelig som det går an for en ert å bli uten at den mister smaken. Der på toppen sto han stolt som en kapteinen på sin skute da gratengen gikk inn i ovnen.
Postmannen likte gratengen og damen likte postmannen og ikke lenge etter ble de gift. Så levde de lykkelig sammen i nesten 100 år, og hver gang de spiste grateng tenkte de på erten Per.

 © Martin Nygaard