Ekornbarnet Minni bodde sammen med familien sin høyt oppe i et eiketre. Inne i trestammen hadde de samlet seg mat for den lange vinteren. Der satt de og koste seg med nøtter og lekte dagen lang.
Minni var det minste ekornbarnet og var litt annerledes enn de andre. Mens brødrene og søstrene og mor og far knekket nøtter, satt hun og drømte om musikk. Men hun fikk ikke sitte lenge av gangen med drømmene sine. "Kom og sett deg her hos oss Minni," ropte faren. Moren så bekymret på henne:: "Du blir ikke mett av de musikkdrømmene dine vet du." Brødrene og søstrene hennes syntes hun var kjedelig: "Kan du ikke bli med oss og leke, Minni, isteden for å tenke på den dumme musikken hele tiden."
En vårdag hørte hun noe vakkert. Hun stakk hodet ut i den frisk vårluften. Joda, et helt fiolinorkester av skjærer i sorte og hvite drakter satt på en gren og spilte for våren.
Minni gikk bort til dem og prikket dirigenten på ryggen. "Kjære dirigent, tror du jeg kan få spille fiolin sammen med dere?" Da lo skjærene: "En ekornunge spille fiolin? Ha, ha, ha." Minni ble lei seg, men hun spurte dem likevel om hvor de hadde fått tak i fiolinene sine. "Det er så dyrt at en sånn får du aldri råd til" svarte skjæra. "Men hvis du absolutt vil vite det, så er det moldvarpen som lager dem."
Minni ruslet bort og tenkte på hvordan hun skulle få tak i en fiolin. Hun kjente ikke moldvarpen så godt, men hun visste omtrent hvor han bodde og bestemte seg for å gå på besøk. Moldvarpen lå og hvilte seg så Minni måtte banke hardt på døren for at han skulle våkne. Bank, bank, bank. "Ja, hva er det nå da?" sa moldvarpen grettent da han åpnet døren.
"Det er bare meg, ekornbarnet Minni," sa Minni og smilte alt hun kunne. "Åja," sa moldvarpen surt, "Hva vil du da?" Minni gjorde seg så fin og tynn i stemmen som hun bare kunne: "Du skjønner det at jeg ville så fryktelig gjerne lære å spille på fiolin," sa hun. "Ha, ha, ha, du er jo bare et ekornbarn. Du kan vel ikke spille fiolin." Moldvarpen lo så mye at han måtte holde seg på maven. Minni syntes ikke det var pent av ham å le av henne. "Selv om du synes det er dumt, så vil jeg gjerne prøve," sa hun. "Du som lager fioliner for alle kan vel lage en til meg også."
"Ha, ha, ha. Fiolin til et ekornbarn - nå har jeg hørt det også." Men han slapp Minni inn likevel. Der inne hang det massevis av fioliner på veggene. Fra kjempefioliner beregnet på bjørner til minifioliner for rotter. "Den der er vel omtrent passe til meg," sa Minni og pekte på rottas fiolin. Moldvarpen var ikke så glad i å låne bort fioliner, men han håpet at ekornbarnet ville gå etterpå. "Ja, den kan du prøve hvis du vil," sa han og gliste.
 Minni tok fiolinen og begynte å spille. Gnikk, gnikk, gnikk. "Å hold opp," sa moldvarpen og holdt seg for ørene, "det der var forferdelig." "Uff da," sa Minni og ble lei seg. Kanskje hun ikke passet til å spille fiolin likevel. Hun skulle til å gå da hun kom borti fiolinen med halen sin. "Ouuuuiiiii," sa det. "Men det var da pent, hvor kom den lyden fra?" spurte moldvarpen. Minni skjønte det heller ikke før hun oppdaget at det var halen som hadde kommet borti fiolinen.
"Gjør det en gang til," ba moldvarpen. Minni tok fiolinen og spilte på den med halen sin. Hulen til moldvarpen ble fylt med de vakreste toner og moldvarpen foldet hendene sine: "Så nyyydelig." Minni rødmet. "Synes du virkelig det?" spurte hun. "Absolutt, du har talent," sa han. Minni så på fiolinen: "Jeg skulle så gjerne hatt en fiolin selv, men jeg har nok ikke råd."
"Det gjør ingenting," sa moldvarpen. "Du som er så flink til å spille må ha din egen fiolin så denne skal du få av meg. Jeg snekrer heller en annen til rotta."
"Tusen takk" sa Minni. Moldvarpen smilte. "Gå nå ut i skogen og fyll den med vakre toner," sa han og vinket henne avsted. Minni tok fiolinen under armen og gikk rett bort til treet med skjæreorkesteret. Da hun kom frem lo de igjen: "Ha, ha, ha, der kommer den dumme ekornungen," sa dirigenten. Minni så strengt på ham: "Jeg er vel ikke noen dum ekornunge, jeg heter Minni." Da skjærene fikk øye på fiolinen Minni hadde under armen ble de nysgjerrige: "Hva er det du har der?" ville dirigenten vite. "Det er en fiolin," sa Minni stolt. Skjærene grøsset på ryggen. "Ikke prøv å spille her, vi kommer bare til å falle ned fra grenen når vi hører de fæle lydene du lager," og så lo de alle sammen igjen.
Da tok Minni frem fiolinen og begynte å spille med halen. Skjærene gapte av forbløffelse. De så på Minni med svære øyne. Noen holdt på å miste fiolinen sin ned på bakken, så betatt ble de. "Ååå," sa dirigenten, "det der var jo nydelig. Eh, du kunne ikke tenke deg å spille i orkesteret hos oss vel?" Minni så lurt på ham og gjorde seg kostbar: "Vel, nå har dere jo vært ganske ekle mot meg da." Dirigenten ble helt fortvilet: "Å, nei, men det var jo ikke meningen, absolutt ikke, unnskyld oss," sa han og rødmet. Han bøyet seg ned og tryglet: "Vær så snill flinke ekornbarn, si at du vil spille sammen med oss."
Da sa Minni ja til dirigenten. "Rydd plass til ekornbarnet," ropte han og skjærene lot henne få den beste plassen på grenen og så satte de igang med å spille for våren. Så vakkert spilte de at hele familien til ekornbarnet kom for å høre på. Brødrene og søstrene og mammaen og pappaen stilte seg opp på en annen gren og lyttet til de vakre tonene.
Da konserten var over, klappet de alt de kunne. "Hurra for det musikalske ekornbarnet vårt," ropte de. Selv skjærene klappet og roste henne.
Nede ved foten av treet sto moldvarpen. Han var så full av de vakre tonene at han smilte fra øre til øre. "Ingen trodde at ekornbarnet kunne spille fiolin," tenkte han. "Men det kunne hun. Man skal jammen ikke være for sikker på hvem som kan og hvem som ikke kan her i verden."

 © Martin Nygaard