Det var en gang en dusj som ingen ville kjøpe. Den sto i en spesialbutikk sammen med dusjer for alle slags mennesker. Noen dusjer var best for de tykke og noen dusjer var best for barn. Det fantes også dusjer som kunne brukes på dukker og på dyr.
En gang kom det en veldig kresen kunde til butikken. Ekspeditøren demonstrerte dusjer som spredde strålene bredt og dusjer som spredde strålene smalt. Han viste frem harde dusjer, for dem som likte å bli klødd på skuldrene, og bløte dusjer for dem som likte kosedusjing best. Men kunden fant ingen dusj som passet.
Da skrudde ekspeditøren på dusjen Kåre. Med en høy plystrelyd kom dusjen Kåres ene dusjstråle farende ut. Strålen var så hard at den spylte hull i tuppen på kundens nye støvel før ekspeditøren fikk stengt kranen av.
Kunden ble sint og gikk. Og ekspeditøren ble sint fordi han ikke hadde klart å selge mannen en dusj som passet. "Det er din skyld alt sammen," sa ekspeditøren til dusjen Kåre. "Hvis ikke du kan lage en bløtere stråle så må jeg skru deg ned fra veggen og legge deg på hylla - det ville du vel ikke like?" Nei, det ville ikke Kåre like. Men han kunne ikke gjøre noe med den sterke strålen sin.
En gang da ekspeditøren var på do kom det en kunde som ville prøve dusjen Kåre på egenhånd. Han skrudde kranen helt opp og dermed kom den harde strålen farende. Strålen var så sterk at den gikk rett igjennom gulvet og ned i etasjen under der det var en frisørsalong. Derfra fortsatte den igjennom frisørsalong-gulvet og ned i kjelleren. Der nede var det svømmeskole og et stort basseng. Strålen gikk rett ned i bassenget og lagde en stor bølge som skremte barna.
Da ekspeditøren var ferdig på do fikk han mange klager på vannstrålen fra dusjen Kåre. Svømmelæreren kom opp og kjeftet og det gjorde frisøren også. Etter den dagen ble dusjen Kåre skrudd ned fra veggen og satt på en hylle.
Dusjen Kåre ble liggende på hylla i butikken. År ut og år inn lå den der og samlet støv. Til slutt fant ekspeditøren ut at han skulle kvitte seg med den. Han fikk jo ikke solgt den til noen, den var helt ubrukelig og han kunne ikke engang vise den frem. Han tok dusjen Kåre ned fra hyllen og la den ut i bakgården.
Der lå Kåre og var fryktelig trist. Istedt for å henge på en baderomsvegg og dusje varmt vann på glade mennesker lå han ute i regnværet og gråt. Men så en dag begynte det å brenne i nabohuset. Kåre så hvordan flammene slikket ut av vinduene og opp langs veggene. På taket sto det en dame og ropte på hjelp. Snart hørte han brannbilene komme for fulle sirener.
Brannmennene rullet ut slangene sine og spylte vann på det brennende huset. Damen kjente flammene nærme seg og skrek enda høyere og brannmennene spylte alt de kunne. Men det fortsatte å brenne for de hadde ikke kraftig nok stråle i brannslangen.
Da var det at ekspeditøren kom til å tenke på den lange sterke strålen til dusjen Kåre. Han løp inn i bakgården, fant frem dusjen og sa til brannmesteren: "Se på denne dusjen brannmester, kanskje den kan brukes?" Brannmesteren ble sint da han fikk se dusjen. "Du kan ikke sløse med tiden min i en så alvorlig stund. Det der er bare en gammel dusj." Men ekspeditøren ga seg ikke: "Vent og se," sa han og skrudde dusjen på brannslangen. Dusjen Kåre var kjempeglad. Det hadde tatt fyr i damens skjørt så Kåre sendte ut den kraftigste strålen han kunne for å redde damen. Etterpå slukket han hele brannen mens brannfolkene hentet damen ned fra taket.
Maken til flott dusj hadde ikke brannmesteren sett noen gang. Da brannen var helt slokket, spurte brannmesteren ekspeditøren: "Si meg, er den dusjen der til salgs?" "Å, jada," sa ekspeditøren. "Jeg har prøvd å selge den i alle år, men den var for kraftig for meg. Ja, den sendte strålen sin igjennom gulvet og gjorde frisørkundene våte. Helt ned i kjelleren spylte den og laget flodbølge i bassenget. Men nå skjønner jeg at jeg skulle ha solgt den til brannvesenet for lenge siden.
Brannmesteren kjøpte dusjen Kåre med en gang og satte den på den største og fineste brannbilen han hadde. Fra den dagen kjørte alltid brannmesteren ut med dusjen Kåre først, og Kåre slukket hver eneste brann.

 © Martin Nygaard