Edgar var Sultanens flyvende teppe. Han pleide å sveve med et fruktfat sånn i passe høyde ved siden av tronen. I dag var Sultanen i dårlig humør og derfor hadde han bestemt seg for å ta en tur ut og kikke på det arbeidsomme folket sitt. Han ble nemlig alltid glad av å se på folk som jobbet.
Sultanen tok bort fruktfatet og satte seg på Edgar med ben og armer i kors. Så sa han med høytidelig stemme: "Bring meg rundt i landet så jeg får se hvordan folket mitt arbeider."
Nå var det bare det at Edgar syntes de turene med Sultanen var ulidelig kjedelige, dessuten var Sultanen både tykk og tung å sveve rundt med. Men det var best å passe munnen sin så man ikke kritiserte Sultanen. Det forrige flyvende teppet hadde vært så ulydig at Sultanen hadde revet teppet ifra hverandre, tråd for tråd. Han hadde lagt trådene i et glasskap til skrekk og advarsel.
Edgar fløy avsted med Sultanen godt plassert midt på teppet. Det store landet spredte seg ut foran dem og langt der ned kunne Sultanen se folket sitt som arbeidet i byen. "Hmm ,hmm, hmm," mumlet Sultanen fornøyd og tente seg en sigar. Han blåste store røykskyer og slapp den glødende fyrstikken ned over byens tak.
Etter en stund fikk Edgar øye på feieren Jens Petter. Han sto på taket av et hus og vinket til Edgar som ham pleide å gjøre når de kom forbi.
"Tenk om Jens Petter kunne være med på denne turen istedet for den tunge og treige Sultanen," tenkte Edgar. "Da kunne vi stupe ned langs de bratte fjellsidene, sneie elven i bunnen av dalen og loope bortetter elevebreddene." Edgar koste seg med tanken. Han var sikker på at feieren Jens Petter gjerne ville sitte på hvis han fikk anledning.
Edgar fortsatte å fantasere om alt det morsomme han ønsket å gjøre, men som han visste at han ikke fikk lov til. Sultanen ville jo bare sveve sakte og umerkelig over folket sitt og spionere på dem. Ellers satt Sultanen på tronen sin og Edgar hadde ikke noe annet å gjøre enn å holde fruktfatet oppe for ham. Det var et kjedelig liv, syntes Edgar.
Mens Edgar drømte seg bort glemte han helt å styre. Sultanen rev i frynsene og slo nevene i teppet uten at det hjalp noe. Edgar var så langt inne i drømmeverdenen at han plutselig snudde seg opp ned.
Han oppdaget det ikke før det var for sent. Sultanen hadde falt ned i en stor sølepytt og han var ikke blid. Han fektet med den våte sigaren og ropte: "Hva er det du tenker på, din elendige fillerye, din dørmatte, din forvokste snørrklut, din siklesmekke, din, din..." Edgar ble helt ute av seg: "Hjelpe meg, hva har jeg gjort," tenkte han og så for seg hvordan Sultanen ville rive ham istykker tråd for tråd slik han hadde gjort med det forrige teppet sitt.
Edgar ble så redd at han stakk av, selv om han visste at det kunne bli enda verre for ham. Sultanen var rasende. Uten Edgar måtte han gå hjem på sine egne ben - og dem hadde han ikke brukt på mange år.
Edgar skjønte at etter det han hadde gjort mot Sultanen ville han være heldig om han bare ble revet i filler. Men før Sultanen fikk gjort ham om til flyvende skolisser ville han oppfylle sine gamle drømmer om å være en ordentlig råkjører. Han fløy derfor straks avsted til feieren Jens Petter: "Hei Jens Petter, her er jeg, nå kan vi fly og ha det morsomt sammen." Men da Jens Petter fikk se Edgar komme alene ble han helt blek. Ja, han ble så blek at selv soten han hadde i ansiktet bleknet.
"Hva har skjedd med Sultanen?" spurte Jens Petter. Edgar fnøs: "Ha, jeg var så lei av de søndagsturene hans at jeg snudde meg opp ned. Du skulle sett plasket da han landet i sølepytten." Jens Petter ble enda blekere. "Å, nei, å, nei," sa han og holdt seg for ansiktet. "Du vet vel at det betyr den sikre frynse-død. Sultanen kommer til å rulle deg sammen og hakke deg istykker."
Edgar ville ikke høre på det. "Kom heller her Jens Petter, så flyr vi i fykende fart gjennom gatene og skremmer opp duene på plassen. Etterpå flyr vi rett opp mot månen og rett ned mot byen og sneier over kirkespirene og raser nedover elven, under broene og tvers igjennom skolegården."
Men Jens Petter ville ikke. "Det er best du gjemmer deg bort Edgar," sa han og fortsatte å feie i pipen. Hvis Sultanens menn finner meg sittende på deg så går det meg ille." Edgar ble skuffet. "Jeg som trodde jeg hadde en venn - men nå vil du altså ikke, vel, vel." Men da snudde Jens Petter seg. "OK, da, vi kan vel ha det litt moro sammen først - men etterpå må du komme deg i sikkerhet."
"Hurra," sa Edgar og la seg bak Jens Petter så han kunne sette seg. Jens Petter tok et godt tak i frynsene på teppet og så fór de avsted. Edgar fløy høyt opp i luften med Jens Petter på ryggen. Han snudde, stupte ned og sneiet over noen hustak før han fløy rett opp i luften igjen. Den svarte soten blåste av Jens Petters ansikt så man kunne se hvor blek og skremt han var. Men så man nøye etter kunne man se at han lo også. Dette var enda morsomere enn å være på tivoli.
Da Sultanen kom tilbake til slottet kalte han til seg alle soldatene sine. "Nå skal dere gå ut i landet og fange det uskikkelige teppet og bringe det tilbake til meg så jeg får revet det istykker." Soldatene løp ut for å lete.
Etter all akrobatflyvingen var Edgar blitt sliten. Han landet på en gresslette for å hvile seg. Både Edgar og Jens Petter var andpustne og lattermilde. Begge to syntes det hadde vært veldig morsomt.
Men da angrep soldatene. "Nå har vi deg din fillerye," ropte de. Men Edgar og Jens Petter klarte å komme seg opp i luften. Da tok soldatene frem piler og buer. Edgar og Jens Petter ble fryktelig redde. Snart ville pilene gjennomhulle dem og de ville falle ned som piggsvin.
Men akkurat da fikk Jens Petter øye på en brann. "Se der borte - det brenner i byen," ropte han. Soldatene snudde seg og de fikk se at byen deres brant og at ilden slikket høyt opp på himmelen. Soldatene skalv. Det var ingen av dem som turde å slukke en så stor brann.
Edgar tenkte seg ikke om engang. Med Jens Petter på ryggen dyppet han seg i vann, la seg over flammene og kvelte brannen på det ene stedet etter det andre til alt var slukket. Da var han fryktelig sliten, og så varm at det røk fra teppefrynsene. Til slutt fant de fyrstikken som hadde startet brannen. Den lignet veldig på den fyrstikken Sultanen hadde brukt til å tenne sigaren sin med.
Da Edgar og Jens Petter slukket brannen sto Sultanen og så på fra verandaen sin. Nå var han ikke sint mer. Nei tvert imot. Han var så stolt og glad at han sa til folket sitt: "Ser dere det flotte teppet der, som har slukket den store brannen - det er mitt flyvende teppe." Sultanen vinket Edgar og Jens Petter til seg på balkongen. "Selv om Edgar har vært uskikkelig vil jeg at han skal være mitt brann-teppe og Jens Petter som har vært feier til idag, han skal bli brannmester."
Og fra den dagen slukket Edgar og Jens Petter hver eneste brann. De fløy så fort og vilt de bare kunne for å nå frem i tide - og det var jo det morsomste de visste. At det var Sultanen selv som hadde tent på den store brannen fortalte de ikke til noen.

 © Martin Nygaard