Det var en vakker solbrilledag at Brilleslangen og Brillehøna ble forelsket. "Vil du gifte deg med meg?" spurte Brilleslangen. Brillehøna blunket og rødmet bak brillene sine. "Ja," sa hun, "det er brilleklart at jeg vil." "Brillefint," sa Brilleslangen og ga Brillehøna en ordentlig klem. De giftet seg samme kveld under en skinnende brillemåne og ønsket seg straks et vakkert brillebarn.
Så en dag la Brillehøna et stort hvitt brilleegg. Brilleslangen holdt på å sprekke av stolthet. Han skrøt for alle de andre brilledyrene om det fantastiske brillebarnet som nå var på vei.
Endelig var dagen kommet da brilleegget skulle klekkes. "Knakk, knakk, knakk," sa det og ut kom en bitte liten brille. Foreldrene var så stolte. De koste og klappet den lille brillen. "Brillebarnet vårt, flotte gode brillebarnet vårt," sa de og var veldig lykkelige. Men da de kikket nærmere etter kunne de ikke finne ut av hva slags brillebarn de hadde fått.
Det er nemlig slik at allerede når brillene er små kan man se på dem om de er sveisebriller eller TV-briller eller solbriller eller slalombriller eller dykkerbriller eller flyvebriller. Men det nyfødte brillebarnet var bare en liten brille. Brillehøna og Brilleslangen stirret og stirret, men kunne ikke skjønne hva slags brille de hadde fått.
Da brillebarnet hadde lekt omkring en stund, spurte Brilleslangen: "Lille brillesønn, hva slags brille skal du bli når du blir stor?" Brillebarnet så opp på pappaen sin med spørsmålstegn på brilleglassene. Han skjønte ikke hva pappaen spurte om. "Du skjønner det," sa Brilleslangen, "alle briller må være noe, enten skomakerbrille, lærerbrille, svømmebrille, jaktbrille, fiskebrille eller noe annet."
Brillebarnet hørte etter mens han tenkte hardt og så med store brilleøyne på pappaen sin. Brillslangen fortsatte: "Mammaen din og jeg kan ikke finne ut av hva slags brillebarn du er. Kanskje du kan fortelle det til oss?" Brilleslangen ventet spent på at brillebarnet skulle svare, men det lille brillebarnet sa bare "Pappa, jeg vet ikke."
Brillehøna og Brilleslangen ble veldig bekymret. De satte seg og så på det lille brillebarnet sitt mens de lurte på hva de skulle gjøre. Alle brilledyrene som kom for å se det lille brillebarnet spurte: "Ble det en Polarbrille eller ble det en Romfarerbrille?" "Ble det en Herrebrille eller en Damebrille? Eller kanskje det bare ble en Monokkel? Eller kanskje en Doktorbrille?"
Men Brilleslangen visste det ikke og Brillehøna visste det ikke og det lille brillebarnet visste det heller ikke. "Når du blir STOR, hva skal du bli da?" spurte Brilledyrene. Den lille brillen tenkte seg om og om og om igjen til han ble helt matt i brilleglasset. Til slutt var han så trett av alle spørsmålene at han løftet blikket sitt og sa: "Jeg skal bli en superfarlig og dristig eventyrbrille!"
Det stoppet munnen på de nyskjerrige brilledyrene og alle gikk imponerte hjem. Snart snakket de bare om det fantastiske superfarlige eventyrbrillebarnet.
"Er dere ikke glade nå?" spurte brillebarnet og så på Brilleslangen og Brillehøna. Men de var nok litt bekymret for brillebarnet sitt: "Joda," sa de. "Vi hadde kanskje ønsket at du skulle bli en rolig og ufarlig lesebrille isteden." Men brillebarnet hadde bestemt seg: "I morgen skal jeg prøve meg som superstilig dypvannsdykkerbrille," sa han stolt.
Og slik ble det. Den lille brillen dro avsted neste dag for å prøve seg som en tøff og superstilig dykkerbrille. En som utforsker havets dypeste dyp og oppdager kostbare sjørøverskatter. Alle brilledyrene hadde møtt opp for å se det superstilige brillebarnet hoppe uti. De ropte: "Hurra for det modige brillebarnet." Da ble han så stolt at han trakk pusten dypt og hoppet uti med et plask.
Dypere og dypere sank han mens han kikket seg spent omkring. Han hilste på tangen, en hummer, to skjell og en skjeggete torsk. Men så drev han forbi en brennmanet og brant seg på brilleglasset. Like etter kom en hai og ville spise ham. Han svømmte vekk alt han kunne og havnet rett i maven på en hval. Der inne ble han liggende og skvalpe sammen med en sint badeløve fra Afrika og noen fæle krabber med store skumle klør. "Nå er jeg fortapt," tenkte brillebarnet og stirret inn i badeløvegapet.
Heldigvis ble hvalen kvalm av alt den hadde spist. Den kastet opp så badeløven, krabbene og brillebarnet suste gjennom luften og landet på stranden. Brillebarnet løp det forteste han kunne hjem til Brilleslangen og Brillehøna.
Brilleslangen og Brillehøna ble glade for å se ham igjen: "Kjære brillebarnet vårt, hvordan gikk det med deg?" spurte de. Og brillebarnet fortalte om brennmaneten som brant ham og haien som jaget ham rett inn i hvalgapet og om den sinte badeløven og de ekle krabbene.
Brilleslangen og Brillehøna ble redde av å høre om alt det skumle som hadde skjedd brillebarnet deres. "Kanskje du skal prøve deg som en rolig og ufarlig lesebrille i stedet?" spurte Brilleslangen forhåpningsfullt. Men brillebarnet ville prøve noe annet. "I morgen skal jeg prøve meg som superstilig flybrille på farlige eventyr," sa brillebarnet.
Og slik ble det. Dagen etter satte brillebarnet seg bak spakene i et lite fly. Han vinket kjekt til Brilleslangen og Brillehøna og alle de andre brilledyrene som var kommet for å se på. Brilledyrene var stumme av beundring. Et så modig brillebarn var det ingen som hadde sett noen gang. Da brillebarnet suste forbi dem på rullebanen ropte de: "Heia brillebarnet, heia brillebarnet." Brillebarnet dro i stikka og flyet fór opp i luften og forsvant inn i en stor stormsky.
Inni skyen ble han først søkkvåt av regn, så ble han pisket gul og blå av iskald hagl. Til slutt kom han inn i en snebyge så tett at hele flyet ble til en sneball. Midt inne i sneballen satt brillebarnet: "Nå styrter jeg og blir knust mot bakken så ingen brillemaker i hele verden kan reparere meg."
Istedet ble han truffet av et lyn. Det smalt og ristet så sneballen gikk istykker. Brillebarnet fikk rettet opp flyet i siste liten før han sneiet noen tretopper og for til himmels igjen. Det luktet svidd etter at lynet hadde truffet ham, men det verste hadde likevel ikke skjedd enda.
Ned fra himmelen stupte en ørn. Den grep tak i brillebarnet med klørne sine og løftet ham ut av flyet. Ørnen fløy langt avsted med ham og slapp ham ned i redet sitt der fire skrubbsultne ørnebarn begynte å hakke løs på ham. Det kunne ha gått riktig galt om ikke ørnebarna hadde vært så kresne. Da de kjente stanken av brent brille, sparket de brillebarnet ut av redet.
Brillebarnet datt nedover fra gren til gren. Da han endelig traff bakken, var han så utslitt og forslått at han bare såvidt klarte å hinke hjem til Brilleslangen og Brillehøna.
"Men kjære lille brillebarnet mitt, hvordan er det du ser ut!" ropte Brillehøna da han kom haltende. Brilleslangen og Brillehøna klemte ham inntil seg og kysset ham vel og lenge. "Takk og pris for at du lever og ikke ble knust," sa Brilleslangen og klemte han ekstra hardt. "Kanskje du nå vil prøve deg som en rolig og ufarlig lesebrille?" Brillebarnet syntes det hørtes så kjedelig ut, men akkurat nå orket han ikke å tenke på flere dristige eventyr. "Ja, pappa, imorgen skal jeg prøve meg som en stille og rolig lesebrille."
Brillebarnet sto opp tidlig neste morgen og begynte å lete etter noen han kunne være lesebrille for. Etter en stund fant han en liten prinsesse som var glad i bøker men som enda ikke hadde lært å lese. Han løp bort til henne og spurte pent "Du prinsessen, kan jeg få være lesebrillen din for idag?" Prinsessen så på ham. "Ja det kan du godt hvis du kan lese høyt for meg." Så tok hun brillen på seg og hentet frem en stor og tykk eventyrbok som het: "Godteposen."
De satte seg i en stor god stol i en lun og stille krok. Brillebarnet begynte å lese historien om biene som kledde seg ut, om erten som ville være med i gratengen, om damen med den lange nesa, og mange flere. Det lille brillebarnet ble helt forundret over at man kunne oppleve så mye spennende bare ved å lese. Han behøvde jo ikke selv dykke ned i kaldt vann eller fly inn i skumle skyer når det fantes eventyrbøker. Den dagen leste brillebarnet så mange historier at Prinsessen til slutt ikke orket å høre flere.
Da ble Brillebarnet helt sikker på at lesebrille, det ville han være. Derfor spurte han prinsessen om han kunne få være lesebrillen hennes for alltid. Den lille prinsessen pusset brilleglassene hans omhyggelig. Så satte hun Brillebarnet på nesa si og sa: "Ja, deg vil jeg ha som lesebrille fordi du er så flink til å lese eventyr."

 © Martin Nygaard