Blomkåljenta var ikke som de andre blomkålene ute på åkeren. Hun hadde nemlig et stort ønske. Da hun var liten hadde hun sett en fallskjermhopper komme svevende ned fra skyene og lande i blomkålåkeren like i nærheten. Siden den dagen hadde hun ønsket å få hoppe i fallskjerm.
Men når man er en blomkål med røtter ned i jorden er det fryktelig vanskelig å komme seg opp i et fly, og enda vanskeligere å få seg en fallskjerm til å sveve gjennom luften med. Likevel håpet hun at drømmen ville gå i oppfyllelse.
Det kunne jo tenkes at hun havnet i et fly på vei til blomkålsuppefabrikken og kanskje hun ville klare å snike seg ut. Men fallskjerm, det måtte hun ordne med selv. Hun tok de store grønne dekkbladene som ligger over blomkålen og sydde en flott fallskjerm av dem. Etterpå festet hun dem med snorer slik at alt var klart til falskjermhoppet.
Mens Blomkåljenta sydde ferdig falskjermen sin sto det en fattig familie ved veikanten og stirret inn på de solmodne blomkålene. Det var en enslig mor og hennes seks sultne barn. De var så sultne at de hadde gått inn på bondens eiendom selv om det var forbudt. Kanskje de kunne finne noe å spise langs veikanten?
Men bonden fikk øye på dem fra verandaen sin. Det verste han visste var å bli forstyrret av sultne barn mens han spiste middag. Bonden ble rød som en låve i ansiktet og la på sprang mot den fattige familien. Han plukket opp en kjepp som han truet med: "Se å kom dere vekk fra åkrene mine," ropte han sint. Den stakkars moren snudde seg mot ham og bøyde seg i kne: "Kjære bonde, kan du ikke være så snill å gi oss en blomkål. Jeg har ikke mat til barna mine." Men bonden var en fryktelig mann. Han slo etter dem med kjeppen sin og jaget dem vekk.
Samme dag kom traktoren med plukkemaskinen. Den var kjempestor og skummel. Blomkålene lukket øynene og håpet det beste: "Vi sees på suppefabrikken," sa de til hverandre. For det var blomkålenes høyeste ønske å bli til blomkålsuppe.
Maskinen plukket opp blomkålene og la dem på et lasteplan. Blomkåljenta tviholdt på falskjermbladene sine og ble slengt helt opp på toppen av lasteplanet. Like etter begynte lastebilen å kjøre avsted. Blomkålene gledet seg og sang blomkålsuppesangen sin mens lastebilen humpet avgårde. Men Blomkåljenta med fallskjermbladene tenkte bare på fallskjermhoppet sitt.
Da styrtet en svær sulten fugl ned fra himmelen og snappet til seg blomkåljenta med klørne. Hun ble revet vekk fra lasteplanet og fór opp i luften. Høyt høyt fløy hun og så hvordan alt ble mindre og mindre under seg. Blomkåljenta hadde ikke riktig summet seg før fuglen ble sliten og måtte slippe taket. 
Blomkåljenta falt nedover og var så fortumlet at det tok litt tid før hun skjønte hva som skjedde. Hun var jo i luften! Drømmen var gått i oppfyllelse! Hun slapp ut fallskjermen sin og dermed svevet hun avsted akkurat som hun hadde ønsket seg helt fra hun var liten.
Fra luften kunne hun se kålåkere, rødbetåkere, blomkålåkere, kålrabiåkere, potetåkere, jordbæråkere, bringebæråkere og gulrotåkere. Hun kunne se byer og biler og hus bitte små som lekeklosser.
Der nede i en av de aller minste og skrøpligste husene bodde den fattige damen med sine seks barn. Alle var sultne og triste og tynne. Det eneste hun kunne gjøre var å koke vann til sine små.
Hun slo kjøkkenvinduet opp på vidt gap for å slippe dampen ut. Så satte hun seg ved komfyren og begynte å gråte.
Blomkåljenta kom seilende ned fra skyene. Et lite fattigslig hus lå rett under henne og så fikk hun øye på det åpne vinduet og dampen som kom ut. Hurra, tenkte hun. Nå kan jeg også bli deilig blomkålsuppe! Hun dro i fallskjermsnorene, styrte inn gjennom det åpne vinduet og plasket ned i gryten med kokende vann.
Den fattige damen kunne ikke tro sine egne øyne. Hun kikket ut for å se etter om det var noen som tullet med henne, men det var ingen å se. Så kikket hun ned i gryten og der lå blomkåljenta glad og fornøyd. For nest etter å hoppe i fallskjerm var det blomkålsuppe hun ville bli - særlig for noen som virkelig trengte det

 © Martin Nygaard