Det var en gang en maler som bare hadde fire ting. Det var en stor treramme, et lerret, et staffeli og en eske med malersaker. Maleren var fattig. Han hadde bare råd til å leie seg et lite loftsatelier. Der hadde han malerutstyret sitt og i taket var det et stort vindu. Om dagen var det fint og lyst der inne, men om vinteren var det fryktelig kaldt.
En dag da sneen lå tykk på taket og det store vinduet var dekket av is satte den forfrosne maleren frem lerretet sitt. "Nå, kjære lerret, skal jeg male noe godt og varmt på deg," sa han. "Jeg skal male en sydhavsøy, og på den øya skal jeg male en dame i badedrakt og så skal jeg male en varm sol som skinner på henne."
Maleren satte igang med malingen. Han håpet så inderlig at maleriet hans skulle bli så varmt at noe av varmen kunne varme opp ham også. Men vet du, lerretet hadde ikke noe lyst til å bli noe varmt. "Jeg vil neimen ikke at det skal bli malt en sydhavsøy på meg," tenkte det. "Nei, jeg har bestemt meg for et vinterlandskap, og vinterlandskap skal det bli, ellers vil jeg ikke la malingen feste seg!"
Og slik gikk det. Da maleren kom med sine gule solfarver og skulle male dem på lerretet gled malingen ned og dryppet på gulvet. Maleren kunne ikke skjønne hva som var i veien. Han prøvde å skrubbe malingen på, han prøvde å gni malingen på med klut, han prøvde å sette malingen på med kniv, han prøvde å kaste malingen på, sprute den på. Til slutt prøvde han å tynne malingen ut i terpentin og vaske den på lerretet.
Men lerretet ville ikke ha varme farver på seg. "Jeg vil bare ha kalde farver som blått og hvitt og sort som en vinternatt," tenkte den.
Maleren stakkars ble bare kaldere og kaldere. Han frøs så mye at han hakket tenner og knærne skalv. Noe måtte han gjøre, for snart kom han til å fryse til is. "Hvis ikke lerretet vil, så får jeg male bildet mitt på veggene istedenfor," tenkte han. Og det gjorde han.
På gulvet malte han sydhavsøya, på veggene malte han hav og himmel - og i taket malte han en stor, varmende gul sol.
Strålene fra solen skinte utover himmelen, over havet og ned på sydhavsøya - og der, litt ute på kanten, malte han en dame som lå og solte seg. Midt på sydhavsøya sto maleren med staffeliet og lerreret som bare ville ha kalde farver på seg.
Så snart han var ferdig begynte det å bli varmere i atelieret hans. Han sluttet å hakke tenner og knærne hans sluttet å skjelve. Han hadde vært så flink til å male at han kjente hvordan solen varmet. Han kunne høre suset fra havet og fjerne måkeskrik. 
Han var veldig fornøyd med seg selv. Men så kjente han at solen var rent for varm. Han svettet og måtte ta av seg skjorten. "Du og du så varmt det er," tenkte han. "Det som trengs er litt vind." Så malte han en liten hvit sky på himmelen, men det hjalp ikke mye. Det ble bare varmere og varmere. Maleren tørket svetten og tok av seg buksen. Nå sto han i bare undertøyet foran lerretet sitt og kjente svetten renne nedover ryggen. "Hva skal jeg gjøre nå?" tenkte han. "Hvis det fortsetter slik, kommer jeg til å koke bort."
Da kom han på at han kunne male et vinterlandskap på lerretet. Kanskje det ville komme litt kulde ut av bildet hans så han kunne kjøle seg ned. Straks tok han frem de kaldeste farvene sine fra malerskrinet. Blått, mørkeblått, svart og hvitt. Lerretet frydet seg. "Se det var andre saker," tenkte lerretet og lot maleren få male så mye han ville. Det ble et flott bilde av en mørk vinternatt med stjerner, snedekte grantrær og kalde fjell i horisonten. På en mørk gren satt en sneugle i hvitt månelys.
Så flott malte han at når han sto helt inntil lerretet kunne han kjenne hvordan maleriet kjølte ham ned og gjorde ham kald. Når han gikk litt bort, kjente han varmen fra solen i taket. "Nå har jeg det fint," sa maleren høyt for seg selv.
"Det har jeg også," var det en stemme som sa. Maleren skvatt og snudde seg rundt. Der sto damen han hadde malt på gulvet borte ved skapet. Hun hadde reist seg fra solsengen sin og sto ved siden av ham og beundret det fine vintermaleriet hans. "Kjempeflott," sa hun og holdt hånden sin nær lerretet for å kjenne kulden.
"Du maler?" sa damen. "Jeg er litt lei av å sole meg nå. Kan vi ikke dra til en stor by og more oss. Vi kan sikkert selge det fine vintermaleriet ditt for mange penger." "Men vi er jo på en øde øy," sa maleren. Damen bare pekte på malersakene hans. "Du kan jo male en båt til oss."
Det gjorde maleren. Han malte en flott seilbåt med høy mast og stort seil. Båten var hvit og det var god plass ombord. De gikk uti vannet og klatret opp i båten. "Dette er merkelig," tenkte maleren. "det virker så ekte alt sammen."
Da de var kommet seg opp i båten heiste maleren seilet. Den lille hvite skyen han hadde malt blåste akkurat passe for en seiltur til en stor by.
Seilebåten drev vekk fra den øde øya. Den ble mindre og mindre på sin vei mot horisonten. Med damen i armkroken styrte maleren seilbåten lenger og lenger vekk - til den bare var en bitte liten flekk i horisonten.

 © Martin Nygaard