Det var en gang noen bier som bodde i en bikube under låvemønet.
På gården bodde det også en mus, en katt, en ku, en gårdsgutt - også bondemannen og bondekona.
En dag da biene suste omkring på enga og samlet nektar for å lage honning, kom musa for å skremme dem. Musa hoppet frem og freste så biene ble redde og fløy hjem.
Bien Jonathan var lei av å bli skremt av musa, derfor hadde han tenkt ut en plan: "Hør alle sammen. Hvis vi kler oss ut som en mus kan vi kanskje finne ut hvorfor musa plager oss og få fred på enga."
Biene syntes det var lurt og satte igang med å lage et stort musekostyme. Da de var ferdig neste morgen fløy biene inn i kostymet for å fylle det ut.
Så fløy de ut av bikuben og ut på enga. Da musa hørte summingen fra biene kom den for å skremme dem. Men denne gangen så ikke musa noen bier - bare en annen mus. Biene i musekostymet fløy mot den ordentlige musa. "Hei mus," sa bien Jonathan. "Hvorfor skremmer du biene på enga så de ikke får sanket nektar?"
Musa syntes stemmen til den andre musa hørtes bzz-ete ut men han svarte at han skremte biene fordi katten jaget etter ham. Da spurte Jonathan: "Hvis jeg får katten til å slutte å jage etter deg, vil du slutte å skremme biene da?" "Ja," sa musa, "det vil jeg."
"Det var fint," sa bien Jonathan. Men da kom gårdskatten byksende etter dem. Bien Jonathan ble fryktelig redd. "Fly så fort dere kan," ropte han til de andre biene. "Vi har gårdskatten etter oss." Biene flakset alt de kunne inne i musekostymet mens katten freste og slo etter dem.
Det var bare såvidt de slapp unna.
Den kvelden satte biene seg til å sy et kattekostyme. Biene skulle bli enda større og skumlere enn gårdskatten for å få den til å slutte å jage etter musa, sånn at musa ville slutte å skremme biene.
Neste morgen var de ferdige med kostymet og fløy inn i det for å fylle det ut. Så dro de avsted på jakt etter gårdskatten. Det var litt av et syn å se biekatten fly ut av bikuben oppe under låvemønet.
Gårdskatten satt og drakk av melkeskålen sin da den flyvende biekatten kom svevende gjennom luften. "Bz-miiiau-zzz" sa biekatten og satte seg ved siden av den ordentlige katten. Gårdskatten syntes det hørtes litt rart ut. "Si meg, har du fått et rusk i halsen eller, kattekompis?"
"Ja," sa bien Jonathan, "en bie har satt seg fast i halsen min." "Det hørtes ille ut," sa gårdskatten. "Slett ikke," sa Jonathan. "Men du gårdskatt?" fortsatte Jonathan, "hvorfor jager du etter musa hele tiden?" Gårdskatten dro på det: "Jo det er fordi jeg blir sparket av kua. Når kua sparker etter meg, jager jeg etter musa.
Da spurte Jonathan gårdskatten: "Hvis jeg går til kua og får henne til å slutte med å sparke deg, vil du slutte med å jage etter musa da?" "Ja," sa gårdskatten, "det vil jeg."
Gårdskatten hadde bare så vidt fått sagt det siste ordet da kua kom løpende og begynte å sparke etter de to kattene. Da biekatten lettet og summet avsted opp i luften, ble både kua og gårdskatten forundret. Men så sparket kua etter gårdskatten igjen så katta sprang avsted for å jage etter musa.
Den kvelden satt alle biene travelt opptatt med å sy et kukostyme. Det var stort og vanskelig for de små biene, men de jobbet hardt hele natten og så fløy de inn i kostymet for å fylle det ut. Tidlig om morgenen kom en hel ku som sa "bzzzz" tytende ut av bikuben og fløy bort til fjøset.
"Bzzzzz-møøøøø," sa biekua. Den andre kua så rart på biekua som rautet så merkelig. "Jasså, har du blitt syk?" spurte kua. "Bzz-nei, jeg har bare fått en bie i halsen. Men, bzzz, du ku - hvorfor sparker du etter katten?" "Jo," sa kua. "Det er fordi gårdsgutten maser så fælt på meg. Han vil ha meg til å lage mer melk enn jeg kan klare, derfor sparker jeg etter katten." Bien Jonathan tenkte litt på det kua sa. "Men, hvis jeg får gårdsgutten til å slutte å mase på deg - vil du la være å sparke etter katten da?" "Joda," sa kua, "det vil jeg."
Jonathan og de andre biene fløy ut av låven og opp i bikuben sin igjen. De kom seg ut av kukostymet sitt, hentet nåler og trådsneller og satte igang med å lage seg et gårdsguttkostyme.
Neste dag da gårdsgutten var på vei til fjøset for å melke kua møtte han en annen gårdsgutt som var enda større enn ham selv. "Bzzz-du gårdsgutt. Bzzz-hvorfor plager du bzz-kua så mye?" "Jo," sa gårdsgutten, det er fordi bonden klager på meg fordi jeg ikke kommer med nok melk til ham." "Bzzz-å," sa biegårdsgutten. "Hvis bonden slutter å mase på deg, vil du slutte å plage kua da?" Joda, det ville gårdsgutten.
Så fortalte bien Jonathan hele historien til gårdsgutten. Om kua som sparket katten og katten som jaget musa og musa som skremte biene. "Bare vent her du, så skal vi hente noe," sa bien Jonathan og så fløy de hjem til bikuben sin.
Gårdsgutten kunne ikke tro sine egne øyne da biegårdsgutten summet avsted, svevet opp under låvemønet og forsvant inn i en bikube. Biene tok all den honningen de hadde i et spann. Så fløy de tilbake til gårdsgutten og sa: "Nå skal du ta med denne honningen inn til bonden og si at hvis han ikke maser på deg for å få mer melk så skal han få honning hver dag."
Gårdsgutten tok med seg honningspannet og gjorde som Jonathan hadde sagt.
Da bonden hadde hørt på forslaget fra gårdsgutten stakk han en finger ned i honningkrukken og slikket på den. "Mmm, deilig," sa bonden. "Jeg lover å ikke klage på deg hvis du kommer med honning hver morgen." 
Og slik kunne eventyret ha endt om bonden hadde holdt løftet sitt. Men det gjorde han ikke. Enda biene leverte honning som avtalt klaget bonden over at han fikk for lite melk. Da måtte gårdsgutten mase på kua og kua sparket katten og katten jaget musa og musa pilte ut på enga og skremte biene med et forferdelig musebrøl.
Bien Jonathan ble fryktelig sint. "Kom alle venner, nå flyr vi inn i bikuben vår og legger en plan." Den natten sydde biene et fantastisk kostyme.
Da bonden kom ned på kjøkkenet neste morgen satt bondekona allerede ved frokostbordet. "Så tidlig du er oppe da," sa bonden. "Du som pleier å dra deg til langt på dag." Bondekona så på ham og smilte lurt: "Bzzz-jeg ble så glad i honningen vi fikk i går. Jeg vil gjerne ha mer av den."
Men da gårdsgutten kom med melken hadde han ikke med seg noe honning. "Bzzzz - gårdsgutt, hvor er honningen?" spurte biekona. "Jeg har ikke honning fordi bonden begynte å klage over melken igjen," sa gårdsgutten. "Da måtte jeg mase på kua og kua sparket katten og katten jaget musa og musa skremte biene så de ikke fikk sanket nektar på enga."
Da begynte bondekona å summe. Hun svevet opp av stolen og lente seg mot bonden mens hun sa: "Bzzzz - gi meg honning." Bonden ble helt blek. Han så på gårdsgutten og ropte til ham. "Gi henne honning med en gang, du ser jo at hun svever rundt her som et spøkelse." Gårdsgutten så lurt bort på den svevende bondekona, så sa han til bonden: "Da lover du å slutte med klagingen din ikke sant?" Å joda - bonden lovet det på æres ord. Gårdsgutten smilte fornøyd. "Det er litt honning igjen på kjøkkenet," sa han.
Mens bonden gikk ut på kjøkkenet etter honning kom den egentlige bondekona ned trappen. Biene fortet seg ut av vinduet før bonden kom inn igjen med honningen. Han satte krukken foran bondekona og sa: "Se her kone, du skal få så mye honning du vil bare du lover å ikke begynne å summe og sveve omkring igjen."
Bondekona skjønte ikke noe av det bonden snakket om. Hun stakk en finger i honningen og slikket på den. "Mmm, joda, jeg kan godt love å ikke summe hvis du gir meg honning som dette hver morgen," sa hun.
Fra den dagen var alle greie mot hverandre på gården. Gårdsgutten sluttet å mase på kua, kua sluttet å sparke etter katten, katten sluttet å jage etter musa, musa sluttet å skremme biene, så biene fikk suse omkring på enga og sanke nektar helt uforstyrret.

 © Martin Nygaard