En gang i tiden så ikke agurkene ut som smil, slik de gjør idag. Da hang nemlig agurkene sure og kjedelige i solen. De vokste rette som linjaler og så nitriste ut.
Ikke bare så de triste ut. Noen av dem var triste også. Denne historien handler om den aller tristeste agurkgutten i hele verden. Han gråt hele tiden uten å vite hvorfor. "Uhuhu jeg er så lei og trist," pep han dagen lang. De andre agurkene på åkeren hadde spurt ham mange ganger om hva som var galt. Men agurkgutten kunne ikke svare. Han bare snufset og sa: "Jeg vet ikke, jeg vet ikke, jeg bare er så fryktelig lei meg."
Agurkgutten fortsatte å gråte, snufse og syte. Selv om natten hulket han og ødela natteroen på agurkåkeren. Den triste agurkgutten holdt på så lenge at de andre agurkene ble sinte på ham og ville sende ham vekk.
"Jeg orker snart ikke å høre mer på klagingen hans," var det en som sa. "Ikke jeg heller" sa en annen. "Jeg får ikke sove om natten," sa en tredje. "Kanskje det er best om vi kvitter oss med ham?" - Sånn sladret de seg imellom.
En dag kom reven forbi. Han ville gjerne ha seg en agurk til middag og gikk inn mot agurkåkeren. Da var ikke agurkene sene om å rope: "Ta ham, ta han som syter sånn. Ikke ta oss, ta ham isteden. Vi skal ikke si noe til bonden bare du tar den sure, sytende grine-agurken."
Dermed tok reven den triste agurkgutten med seg inn i skogen for å spise ham. De andre agurkene jublet. Endelig skulle de slippe den ustanselige sytingen.
"Hurra, nå ble vi kvitt ham," ropte de. Men da var det en som sa: "Det var ikke pent av oss, vi fikk jo ikke vite hva det var han var så lei seg for. Kanskje vi skulle ha trøstet ham isteden? Og nå, som vi har sagt at reven bare kan spise ham - nå er det for sent."
Da begynte agurkene å tenke over det de hadde gjort. "Å nei, å nei, hvorfor sier du det slik," var det en som sa. "Nå er det jo vi som blir leie og triste." Den ene agurken etter den andre begynte å gråte. Til slutt hang alle agurkene på åkeren og gråt fordi de hadde sagt til reven at han kunne spise den triste agurkgutten.
"Kjære rev, kom tilbake med agurkgutten vår, kom tilbake med ham," ropte agurkene selv om de visste at reven hadde spist den triste agurkgutten for lengst.
Men merkelig nok var ikke agurkgutten spist enda. Han hadde vært så trist at da han lå mellom revens tenner sa han bare. "Uff, livet er så trist og leit, det gjør ikke noe at jeg blir spist av deg." Reven ble nysgjerrig. Noe slikt hadde han aldri hørt før. "Si meg, er det noe galt med deg?" spurte reven. "Nei da," sa den triste agurken, "jeg er bare så lei meg hele tiden." "Hvorfor er du det da?" spurte reven og ble enda mer nysgjerrig. "Jeg vet ikke," sa den triste agurkgutten. Reven la agurkgutten ned på bakken og satte seg ved siden av ham.
"Har du alltid vært så trist?" spurte reven. "Ja," sa agurkgutten, "alltid." "Men har du ikke noe å glede deg over da?" spurte reven og så bekymret ned på den triste agurken. "Nei," sa agurkgutten "jeg har ingenting å være glad over." "Ikke noe i hele verden?" spurte reven og kunne ikke skjønne at det gikk an å være så motløs og trist. "Nei, ingenting," sa agurkgutten. "Bare spis meg opp du, det gjør ikke meg noe."
Reven begynte å bli irritert på agurkgutten. Han ville gjerne spise ham for sulten var han. Men dette var første gang noen hadde bedt om å bli spist. Reven syntes ikke det var riktig og sa strengt til agurkgutten: "Har du noen gang tenkt på hvor heldig du er som er en agurk?" "Nei," sa agurkgutten, "det har jeg ikke." "Men da, lille agurk, skal du begynne å tenke på hvor fint du har det som kan henge i ro og mak på en agurkåker med solen skinnende over deg dagen lang. Du skal tenke over hvor heldig du er som slipper å være en rev som meg. Jeg må luske rundt i skogen på jakt etter en mus eller noe annet spiselig - eller stjele agurker på åkeren og bli skutt etter av den sinte bonden, skjønner du?"
Sånn hadde aldri den triste agurkgutten tenkt. Nå begynte det å gå opp for ham at det kanskje ikke var så verst å være agurk likevel. "Jammen har du rett," sa han. "Jeg er ihvertfall glad for at jeg ikke er en rev." "Der ser du," sa reven. "Nå kan du godt smile litt og kjenne etter hvor glad man kan bli." Og agurken bøyde seg til et smil og kjente hvordan det var å være glad.
Da han kjente hvor godt det var å smile ble han også glad for å være i live - og mye reddere for reven. "Du rev," sa agurkgutten, "nå må du ikke spise meg altså. Da jeg var trist og sur hadde det ikke gjort noe, men nå som du har fått meg til å smile må du ikke spise meg. Ta meg heller tilbake til agurkåkeren så skal jeg få de andre agurkene til å smile også."
Reven skjønte at han hadde lurt seg selv. For han var både sulten og glad i agurker. Men så nikket han og sa: "Hadde jeg spist deg med en gang hadde jeg vært mett og du hadde ikke brydd deg noe om å bli spist. Men siden jeg har fått deg til å smile skal jeg ta deg tilbake til åkeren din og finne meg noe annet å spise isteden."
Da reven kom tilbake med den smilende agurken i munnen hadde de andre agurkene grått så mye at de hadde skrumpet inn. "Se hvem som kommer der," var det en som ropte. "Reven kommer tilbake med den triste agurkgutten." "Takk og pris nå slipper vi å være så lei oss fordi vi var så lumpne mot ham," var det en annen som sa. "Men kanskje reven tar en av oss isteden?" Agurkene begynte å bli redde. Men reven bare hang agurkgutten tilbake på plass og gikk sin vei.
Nå var agurkene nysgjerrige. De kikket bort på den triste agurkgutten og så at han smilte. "Men er du ikke trist lenger da?" spurte de. "Nei," sa agurkgutten. "Jeg er ikke trist. Jeg er så glad og lykkelig at." "Men hva er det som har skjedd?" spurte de andre. "Bare det at jeg sammenlignet meg selv med en rev og da skjønte jeg hvor deilig det er å være agurk. Her kan vi henge og kose oss i ro og fred hele sommeren uten å gjøre et slag, det kan ikke en rev."
De andre agurkene hørte på hva den glade agurkgutten hadde oppdaget og ble glade de også. De strakte seg i solen og krøllet seg til saftige fine smileagurker alle sammen.

 © Martin Nygaard